Skip to content

Vinitaly – 156.000/4.200/95.000

04/04/2012

Ja, tall er tall. Egentlig ganske så kjedelige i seg selv. Men når vi fyller dem med en mening så får de fort betydning (!). For oss var tallene i overskriften uten spesiell mening (selv om vi visste hva de handlet om, og hva de faktisk beskrev), men det å se det i virkeligheten…se det var ganske imponerende, irriterende, opplysende og slitsomt – på samme tid.

«Hva er det egentlig de skriver om», tenker du ganske sikkert nå. Vel, la oss holde deg på pinebenken et like øyeblikk til (og innføre ett nytt (og imaginært) tall: 1.000). Det var helt sikkert minst 1.000 personer på området med samme oppdrag som oss: Finne de beste av de beste av de beste og smake på dem (hva resten gjorde der kan man jo spørre seg, men la gå). For det handlet selvsagt om i grandi vini.

VinItaly er (som alle burde forstå, ikke et spesielt italiensk navn; Vini di Italia hadde jo vært litt tøffere etter vår mening, men alltid skal disse markedsfolkene få siste ord), verdens største (og i følge egne beskrivelser, beste,) vinmesse. Vi snakker om godt over 150.000 besøkende, over 4.100 utstillere (i praksis vil det si produsenter), og tett på 100.000 kvadratmeter med utstillingsarena (med andre ord; ta med gode sko (mer om det senere)).

I tillegg til selve vinutstillingen er det utstilling av alt annet du kan tenke deg grenser inn mot vin; mat, øl (!), brennevin, olivenolje, landbruksmaskiner, korketrekkere, vinpresser, vinskap, menyinnfatninger, …du ser poenget. Det er stort, og det krever sin langdistanseløper å komme gjennom alt på en dag. Det gjør man/er man selvsagt ikke, men heligvis varer VinItaly bare i 4 korte dager (det vil si fra 0930 til 1830), så det er mulig å få det meste med seg hvis man vil. Det vil man (i dette tilfellet vi) ikke alltid, så derfor konsentrerte vi oss om èn enkelt dag (når vi skriver «konsentrerte», er dette ikke helt sant, men vi forsøkte i alle fall, nysgjerrigheten strakk seg mye lenger enn viljen var i stand til å forflytte oss på en dag), og et par små distrikter. Det vil si Piemonte, Veneto og Toscana.

Vel, tilbake til begynnelsen (det vil si til starten av historien.) Det kan være en utfordring å komme inn på VinItaly i utgangspunktet siden det kun er åpent for professionista. Heldigvis sendte det anerkjente selskapet «Luddi bar» i Norge to representanter: Innkjøpssjef Kim og CEO Tone. Etter registrering var det bare å skrive ut billettene og komme seg gjennom sperringene. Når 150.000 andre skal gjennom inngangene kan det gå sakte, men det var strekkodescanning så det gikk bare et par minutter. På innsiden åpenbarer det seg dette:

Ok, jeg ser Lazio, Sicilia og Emilia-Romagna, men hvor er Piemonte, Toscana og Veneto? Dette kan ta sin tid...

Region etter region er representert med egne «små telt» (noen så store (regionene altså) at de trengte flere). Og hva er så disse teltene fylt med? Forhåpentligvis ikke luft? Vel, det skulle vise seg å være så mye mer:

Ja, da er det vel bare å ta fatt med smakingen, dette er den første boden i rekken av nærmere tusen...

Vi hilste på et par kjente (høres kanskje rart ut, men vingårder er ikke så enormt store, og vanligvis har vi møtt vinbonden selv eller hans/hennes nærmeste, og det er gjerne disse som møter på VinItaly), deriblant Lisa (som typisk nok ikke er i familien) fra Tommasi og Giacomo Grimaldi (representert ved Ferrucio (selve il capo)), og smakte oss gjennom utstillingene mens vi ble kjent med flere.

Aller først var vi hos Tommasi (der Lisa jobber) og smakte på deres nye produkt fra Toscana (ja, Tommasi holder til i Veneto men har kjøpt noen vinmarker i Toscana, og arbeider seg oppover på stigen der også), Alicante. En (etter vår oppfatning i alle fall) meget kraftig vin basert på spanske druer (her bannes det i kjerka, men de må få gjøre som de vil (banne i kjerka altså, det å drasse spanske druer inn i Italia derimot…) Rikelig med tanniner (håp som lagringsvin tror vi), ganske kompleks og ikke så lett tilgjengelig (med andre ord ikke en nybegynnervin), masse frukt. Vi merket også et streif av røyk, noe som gjorde at denne vinen kunne vært tatt for å være fra Australia eller Sør-Afrika. Det er sikkert håp for denne vinen, selv om den ikke stiller helt i samme klasse/kategori som det vi vanligvis forholder oss til.

I serien "ting du ikke visste du hadde behov for" - denne gang: Ståltanker med dekorasjon! Vel, dette må jo være det viktigste vi kan tenke oss når vi skal starte med vinproduksjon

Så var det plutselig tid for lunsj (tiden går visstnok fort når man har det hyggelig har vi forstått). På vei til restaurantområdet passerte vi utstillingene med alt som har med vin å gjøre. Flasker, korker, korkåpnere, etiketter, innpakning, kartonger, paller, presser, fat, flaskevaskere, vinkjellere i skap (!) osvosvosvosv. Sjelden har vi sett så mye som vi ikke engang visste inngikk (eller at vi hadde behov for (selv om Tone og Kim åpenbart hadde forskjellige behov)) i livssyklusen til en vin. Endelig noe nyttig, ikke bare godt. Men så var det jo denne lunsjen da. Vi har jo vært på «messelunsj» før, og hadde vel ikke så store forhåpninger til hva vi skulle få. Men etter å ha betalt oss inn et sted (20 euro per hode) fikk vi velge mat og vin fra en rikholdig meny, servert av hyggelige servitører. Gode og mette var det bare å gyve på med vinsmaking igjen.

Etter å ha vandret litt kom vi til Luigino Grimaldi, en produsent som også leverer til vinmonopolet (kun Barbera og Dolcetto (begge av fra (d’) Alba naturlig nok) og dermed delvis er mulig å få tak i hjemme. Vi møtte noe vi oppfattet å være overhodet, en person som tydeligvis ikke var så veldig komfortabel med salgssituasjonen. Han var veldig nysgjerrig på hva vi mente om vinene hans (naturlig nok, det tar år å produsere gode viner), men vår oppfatning var at han nok har betydlig mer produsent enn selger i seg (sagt på en annen måte; det er potensiale for forbedringer i salgsleddet (kanskje det er snakk kraftige utbedringer av et sønderbombet salgsgen)).

Uansett, vi smakte på hans Nebbiolo d’Alba og syntes den falt litt igjennom i forhold til andre Nebbiolo d’Albaer vi har blitt kjent med gjennom noen måneder (men billig er den, circa 7 euro flasken (det skulle tilsi 40 kroner eksklusive norske særfenomen (det er sikkert straffetoll på konkurrerende produkt i forhold til noe Tine produserer)), mens Barbarescoen hans og Baroloen absolutt var der oppe der de skal være. Prisen på disse var også lave (i forhold til hva vi har blitt vant med i alle fall, sjokk venter oss i Norge vet vi), skulle ikke forundre oss om disse dukker opp på Vinmonopolet en gang.

Vi traff også på Daniele Pelassa, en vinprodusent vi møtte (det vil si vi møtte noen av flaskene hans) da vi var i Montà en gang i mai 2011.  Denne gangen traff vi også den hyggelige personen bak flaskene, samt hans Nebbiolo d’Alba Sot (god), Roero Riserva (bedre) og Barolo (best). Man drømmer seg ikke tilbake til Norge når prisen for en flaske knallgod Roero Riserva ligger på 10 euro, mens den litt enklere Nebbiolo d’Alba koster 155 kroner på vinmonopolet…

Smaking på 6 forskjellige prosecco. På én stand. Du blir i godt humør om du vil det eller ikke. Normalt vil du det når du drikker prosecco!

Det er jo heller ikke til å unngå at man passerer en og annen produsent av prosecco, og da må man jo stoppe. For å smake. Som tenkt, så gjort (flere ganger faktisk, men vi kan jo ikke dele alle detaljer her). Prosecco har den fantastiske egenskapen at den skaper en hyggelig og oppbyggelig atmosfære, uten å være for «stiv» og formell av seg. Det skal smelle av korken, men det skal ikke fosse ut som champagne. I motsetning til champagne er prosecco også veldig lett tilgjengelig (les: Lettdrikkelig), og er derfor en drikk som kan benyttes både før og under festen (omtrent som nordmenn drikker øl egentlig). Nå finnes det jo flere typer prosecco (på samme måte som champagne), men går du for brut eller secco (tørr) kan du være trygg på at det ikke er dessertvin du har kjøpt. Vi fikk oss noen gode smaksopplevelser, og en fin opptur før vi satte kursen mot utgangen.

Men før vi kom dit havnet vi inn i en annen «avdeling». Det viste seg at det var mer enn vin som var representert på messen. Etter å ha tråklet oss gjennom et par tusen kvadratmeter med olio di olivo (selvfølgelig med mulighet for smaksprøver), prosciutto, formaggio,  italiensk øl, krydderier og uendelig mye annet begynte vi å nærme oss utgangen.

Mette av vin og opplevelser satte vi kursen mot en koselig ristorante i Peschiera del Garda et stykke utenfor Verona. Det ble tidlig kveld. Stakkars de som gjennomfører alle fire dager.

Reklamer

I vini del Roero – non mai possiamo dimenticare

10/03/2012

Ja, så var vi på farten igjen da. Vi har hatt dette lenge på blokken nå. Altfor lenge i følge 49% av følget (det vil si Kim, han har veldig sjelden flertall ved avstemninger av en eller annen merkelig grunn.) Roero var (før vi kom dit (igjen)) et slags ubeskrevet blad, et potensielt mekka, en gylden bakgård, en mulighet. Vi hadde vel en anelse om hva som ventet oss siden vi faktisk kom innom Roero (det vil si den lille byen Montà) som noe av det første i Italia. Der hadde vi også det første treffet med et kjøkken av en annen verden. Det skulle vise seg seg at vi skulle få oppleve det igjen. Mer om det senere.

Først litt om Roero og Canale, «hovedstaden» (kanskje mer omtalt som il cuore, siden Bra faktisk er administrasjonshovedsetet) i Roero. Det hele er litt urettferdig, for når naturopplevelser (i dette tilfellet som i å kjøre rundt) krydres med deilig vårvær på 20 grader pluss og  nærmest vindstille, så blir man gjerne litt ekstra positiv. God mat og god vin gjør det ikke verre. Så la oss angripe Roero med å få unna det som kan tolkes som negativt når man er helt objektiv (det er jo lett, ikke sant?). Sammenlignet med Barbaresco og Barolo er Roero brattere og bråere der det er høyder, har mange flater (som vi, sikkert som nordmenn, ikke er så glade i) og livnærer seg på langt mer enn bare vin. Frukt for eksempel. Og grønnsaker. Og nøtter. MEN – vinproduksjonstradisjonene går like langt tilbake som for Barolo, og det sier ikke så rent lite.

Ok beliggenhet for en liten villa

Akkurat denne historien vil også handle om Roero som matland (selv om vindelen er umulig (heldigvis!) å komme unna.) Vi begynner med Villa Tiboldi, for et sted må man jo bo når man ferdes rundt.

Vi valgte Villa Tiboldi fordi vi hadde tenkt å besøke brødrene Damonte som har vingården Malvirà. I tillegg til vingården driver de en liten villa (ok da, det er en underdrivelse, det er snakk om en villa, et «uthus» med 3 rom (inkludert det som vi bodde i), en restaurant med plass til sikkert 50 gjester samt en liten vinsmakings»kjeller» og kombinert butikk.)

Villa Tiboldi ligger fantastisk til (hvis man liker stillhet og ønsker muligheten til å gå langs store drueranker), men det er et stykke inn til Canale dersom du ønsker å oppleve noe annet. Noe man gjerne vil hvis man skal være over flere dager. Som vi var. Så da blir det jo bil da, det er italienere forsåvidt ikke så nøye på, det går normalt bra når man skal hjem igjen. Vi valgte å gå når vi skulle til Canale for å spise en av dagene, for vi visste av omtale at vi ikke kom til å få for lite mat, og at vin ville vi få i tilstrekkelige mengder (det vil si tilpasset maten). Det skulle vi ikke angre på, men det tar vi litt senere.

Først fratelli Damonte (det vil si Massimo og Roberto) og vingården Malvirà. Vi valgte å gå dit også (man vet jo aldri hvor mye man får smake på

Massimo i godt slag, her har vi akkurat begynt på prøvesmakingen

egentlig), og det var jo ikke lange veien (10 minutter, nærmest rett nedover gjennom i vigneti). Brødrene både bor, jobber og har vinkjeller og degustiazione i samme bygning. Vi fant til slutt riktig inngang og møtte på Roberto. Han var opptatt med 2 andre besøkende (japanere skulle det vise seg), mens vi ble overlatt til den yngre broren Massimo. Som tilfeldigvis har ansvaret for vinmarkene, hvilken ulykke… Massimo virket som om han var i slag denne dagen, og det skulle vise seg å være rett. Vi sa at alt kunne gå på italiensk, og det gjorde det. Raskere og raskere.

Etter å ha fortalt en masse om området (og ikke minst jorden!) og historien, spurte han hvilke viner vi ville smake på. Det er klart, de har et tosifret utvalg av viner, hvorav de meste kjente er hvite (Roero Arneis spesielt). Men Kim var som vanlig i rødvinshumør, og siden han akkurat hadde hørt fra Massimo at Roero hadde de samme tradisjoner som Barolo (nærmeste naboområde i sørøst), kom det «solo il nebbiolo, per favore«. Det virket som om Massimo likte det valget. Men vi måtte smake en hvitvin først.

Roero Arneis Classico. Slett ikke ille dette her, tenkte vi. Dette er vin til fersk torsk, dette. Etter en lett start (Roero Arneis er relativt lett og frisk, men ikke så frisk og syrlig at den tar livet av hvit fisk som vi ofte synes hvitviner gjør), gikk vi (det vil si Massimo) for en vin som hadde blitt til etter litt giocare: Hvordan fikser du litt ekstra kropp og tyngde på en Arneis? Jo, du blander den med en annen vin som har det. Langhe Bianco Treuve (tre uve på passe bra italiensk) består av Chardonnay (40%), Sauvignon (40%) og Arneis (20%). Lukter Chardonnay, har fylden til Sauvignon, smaker Arneis – med kropp! En utrolig god vin som anbefales om dere skulle komme over den (men dessverre – som alt annet godt finnes den ikke i polets standardutvalg).

Det var bare å gå på med krum hals. Både vi og Massimo begynte å bli varm i trøya og nå var det på tide å smake noe rødt. Siden vi ikke ville kaste bort våre dyrebare smaksløker på Barbera (joda, det er en helt ok vin til pasta og greier, men det er liksom ikke meditasjonsvinen…og hva er det egentlig vi søker? Dessuten har Malvirà to forskjellige Barberaer, og man kan jo ikke gjøre forskjell) kom første nebbiolo-baserte rødvin på bordet: En Langhe Nebbiolo 2009. I følge Massimo snakker vi om et lite esperimento i forbindelse med  det litt spesielle året 2009. 2009 har nemlig gitt veldig spesielle viner i området, lette, fruktige og tilgjengelige, men kanskje ikke de aller beste lagringsvinene. Nå bestemte brødrene seg for å gjøre et eksperiment og lage en lettere versjon, og voila! der var Langhe Nebbiolo 2009. Siden Tone ble veldig fan av denne vinen, ble Massimo og Kim enige om at vinen burde kalles «- il vino della Donna» i tillegg. Bortsett fra det er det ikke så mye å si om denne vinen (bortsett fra at den er sjelden da) mener Kim. Flertallet er av en annen oppfatning.

Malvirà tar vare på "noen flasker" av alle sine årganger, det vil si at du kan få kjøpe hvilken som helst årgang hos dem. Tilbake til midten av 90-tallet i alle fall

Det var ikke fyr i teltet, ikke engang brann på dass, men ting begynte å tetne til. Neste vin på bordet var en Trinità 2007, en ekte Roero Riserva (det het Roero Superiore før 2005, siden Roero ikke fikk DOCG-stemplet før da. Hos Vinmonopolet finner du for eksempel en Trinità 2004, og da heter den Superiore, ikke Riserva. Bortsett fra det er den perfekt.)

Nå snakker vi altså vin. Rød vin. Rødvin. Denne vinen (vi er tilbake på Roero Riserva Trinità 2007 for de som mistet tråden) har bare 5 år bak seg, men har hele livet foran seg! Vi smattet og smakte og koste oss og Massimo likte det han så og dro fram en 2007 Mombeltramo og deretter en 2007 Renesio (disse tre vinene har navn etter vinmarkene de kommer fra, og, nei, disse får du ikke på Vinmonpolet – ennå). Det ene overgår hele tiden det andre. Utrolig forskjellige viner, men samtidig har de veldig mye til felles. Liker du Nebbiolo-viner (tenk Barolo og Barbaresco, eller kanskje til og med Ghemme), da elsker du disse.

Nå var det heldigvis ikke så mye igjen i katalogen. Trodde vi. For det er jo årganger av disse vinene. Men før det tok vi en tur i kjelleren (det vil si den kjelleren under bygget hvis noen lurte). Vinhuset er ungt, så man finner ikke så mange flasker fra tidlig 1900-tall akkurat, men det de ikke har i historie det har de i kapasitet. Vi vandret gjennom kjelleren der det var plass til usannsynlig mange «botti piccoli» (Kims nyord på italiensk for små botti eller store barriqes, Malvirà bruker en mellomting), men der bare 1/3 av plassen var utnyttet. Ingen tvil om at brødrene har store planer, og bygger deretter.

Når vi kom opp i dagen (det vil si kvelden) igjen var det tid for mer smaking, for det var mye på lager. Ojojoj, hva kan vi si? Kim kom stadig vekk tilbake til at Trinità 1998 var et funn. Og drakk opp nesten halve flasken. Tyskerne (og de litt mer stillferdige japanerne) som hadde joinet oss i selskapet ble også i merkbart bedre humør, og før vi visste ordet av det hadde vi smakt oss gjennom 11 forskjellige typer vin. Veien tilbake til Villa Tiboldi ble ikke så lang som

Nå snakker vi, 2 japanere, 3 tyskere, vi samt brødrene Roberto og Massimo i godt prøvesmakehumør

fryktet, men det måtte en hvil til før vi kunne gå ut å spise…

For spise må man. Når man er i Canale, handler det naturlig nok en god del om vin. De har et eget distrikts-enoteca (der du kan smake vin fra hele Roero) for eksempel. Men enotecaet er enda mer kjent for det som er oppå; all’Enoteca. For i etasjen over enotecaet er det en restaurant. Åpnet i 1995, stella Michelin i 2000. Davide Palluda, som driver all’Enoteca er Canales store sønn. Vi hadde jo selvsagt ikke bestilt bord, men det fikset Roberto (fra Malvirà altså) lett ved å ringe og si at han hadde to nordmenn som trengte et bord. Stasera. Grazie. Og det var det. Tidspunkt? Beh, her spiser man på kvelden og det er i 20-21-tiden. Kom når dere er klare. Og vi dit.

Det er undelig mye man kan si om maten på en slik restarant. Og vinen. Høydepunktet var likevel når Tone bestilte «Il Fassone – dalla testa ai piedi» uten å være helt klar over hva det innebar. I korte trekk er oversettelsen noe sånt som «kalv fra topp

Det er ikke bare god mat på All'Enoteca. Det er presentert på en måte som gjør at man nesten ikke begynne i redsel for å ødelegge et kunstverk

til tå»…hun fikk spørsmål om det var noe hun ikke likte, for det ville være en god del interessante ingredienser der. Da hun svarte at hun ikke likte innmat ble det en annen rett…Kim hadde egentlig bestemt seg for Il Degustiazione – Soprese (i korte trekk; «du får det vi har funnet på vår handletur i dag»), men feiget ut og bestilte Il Degustiazione – Selvaggina i stedet. Det var heldigvis bare 6 retter nemlig.

Vi har fortsatt litt vanskelig for å gjengi alt vi spiste (og ikke minst hva det var for noe), men at det var godt er i alle fall helt sikkert. Takk og lov for at det var en lang gåtur hjem til Villa Tiboldi.

Vi skylder nesten å opplyse om at samme dag, på formiddagen, tok vi turen innom Matteo Corregia. Gården ligger bare 500 meter fra Trinità (ja, du husket riktig dersom du mente at det var en av vinmarkene til Malvirà, faktisk den vinmarken som Villa Tiboldi ligger midt inne i).

Tidlig Marzo er ikke akkurat høysesong for vinprodusentene, og her hadde de til og med revet alt av smaksprøverom og utstilling for å pusse opp slik at alt var klart for sesongen med storinnrykk. Men vi ble tatt godt i mot av bonden selv (Matteos kone, Matteo selv døde i en ulykke for noen år siden, selv om man får inntrykk av at han er høyst levende på websidene), og hun disket opp et par smaksprøver ute i solen. Det var egentlig helt perfekt på en sådan dag. Vi gikk for nebbioloene som

Tone drømmer seg vekk mens hushunden har lyst til å smake. Hva er den egentlig oppdratt på?

vanlig. Først en Nebbiolo d’Alba la Val dei Preti, så selve Roeroen og til slutt Roero Riserva Ròche d’Ampsej. Hva kan vi si? Nammenam. To kasser med Roeroen og en (tre)kasse med Ròche d’Ampsej ble med hjem.

Er du heldig kan du plukke opp 2003-årgangen av sistnevnte på restutvalget på et Vinmonopol nær deg. Våre flasker får du neppe tilgang til, med mindre du befinner deg hjemme hos oss akkurat den dagen om 5-7 år når vi åpner første flaske.

Sciare, bere e mangiare in Italia

24/02/2012

Alternativ overskrift kunne vært «På nedoverski i alpene – nærmest alene. En guide.» Men så kom vi frem til at det nesten ville vært litt i utkanten av sannferdig.

De fleste nordmenn vet at Italia er et skirike. Mange reiser jo hit for å nettopp å stå på ski. Alpene har jo hundrevis av nedoverskisteder, og bortoverski er også populært (Marcialonga for eksempel). I tillegg finnes jo en utrolig viktig gren som ikke har så mye oppmerksomhet hjemme: Trugeløp (jepp, det er en link det ordet foran der ja, og det kan trykkes på. Blir du deltaker i 2013, skyld ikke på oss.) Jaja, la oss ikke dvele ved detaljer, vi har en historie å fortelle!

Vi bestemte oss en dag for at vi skulle ta oss en tur opp i fjellet for å sjekke ut forholdene. Siden ingen av oss er spesielt glad i køer (ikke i bil, ikke i butikk, ikke i telefon, ikke foran en heis, vi kan faktisk ikke komme på noen typer køer vi liker), så valgte vi oss et lite sted, og en hverdag (fredag).

Etter litt kartstudier og litt webkamerasøk fant vi frem til San Domenico di Varzo, et sted som ligger en 1.5 times kjøretur fra Sesto Calende hvor vi som kjent bor. San Domenico ser (på kartet) ut til å ligge i enden av en blindvei, men med riktig kjøretøy og riktig årstid er det mulig å ta seg inn til Sveits fra bygda (det er i alle fall noe Kim sier, når han nettopp har koblet inn lavgiret på Jeep’en). For det er en bygd det er. Stedet ligger på litt over 1400 meters høyde (ingen fare for høydesyke altså), med ett hotell, et par barer og restauranter, en del andre typer overnattingssteder, en bank (typisk italiensk, det finnes banker absolutt overalt, i Sesto Calende med sine ca 13000 innbyggere er det ikke mindre enn 5 bankfilialer) og en lokalbutikk. Mat og vin må man jo ha. Litt vanskelig å produsere sistnevnte i såpass høyde.

I tillegg til alt dette finner du en skiheis (for de som er veldig opptatt av norsk rettskrivning kan vi opplyse om at ordet «én» også trygt kan brukes.) Denne ene heisen tar deg (og alle andre) opp til circa 2000 meter, og der venter…en annen heis. Herfra blir du

Ensomt i bakken, så dumt!

transportert opp til 2200 meter og da er du i bunnen av bakkene.

De aller fleste velger å ha skiutstyret på når de starter ferden oppover, og det er to grunner til det: Det blir fort kaldere når du skal nesten 1000 oppover på veldig kort tid, og det er bare helt vanlige stolheiser med plass til to og to. Til og med en liten 40 liters dagssekk ble litt i overkant i heisen. Men vi kom da opp. Opp i öpna landskap. Og hvilket landskap!

Til alt overmål var vi nesten helt alene. Det vil si, så alene man kan være en fredag i bakkene. Vi tipper det var 100 der oppe på formiddagen, og litt flere på ettermiddagen. Det å stå i bakkene i puddersnø (gjelder til klokken 14 sånn circa, da begynner solen å bli litt vel kraftig (sånn gjennomsnittlig sommersol i Norge)) tilnærmingsvis helt alene, midt på dagen, med knallsol og 3000 meters fjell rundt deg…da føler du deg ganske ok.

Sånn kan det også se ut en vanlig dag i løypen. Helt greit egentlig.

Etter en hel dag i løypene (inkludert en times opplæring med instruktør) begynte vår ultralokale doposci (nykonstruert (av oss) italiensk ord for afterski) å lokke. Det vil si, vi hadde ikke kjøpt inn noe, men det var jo en lokalbutikk i området. Der fikk vi både prosecco og øl, så da var det bare å finne tilbake til balkongen på hotellet og nyte solnedgangen. Ikke det at vi er asosiale, men barene var rett og slett ikke åpne da vi kom ned.

Hotellet vi bodde på, Ristorante/Albergo Cuccini, var egentlig en restaurant med overnattingsmuligheter. Det er noe vi liker, for vi setter mer pris på god mat enn et fint rom (det gjør ingenting om det lar seg kombinere, men vi har inntrykk av at det ene alltid går på bekostning av det andre). God mat fikk vi. Vin også, selv om utvalget var noe redusert (i forhold til hva vi har blitt vant til i hvert fall). Uansett, vi fikk noen gode opplevelser: Forrett på deling bestående av lokale salumi og speck (spesialiteter i disse områdene som ligger tett opptil Sveits), raviolone (store pastaputer) fylt med eple og kokt i

Afterski på balkongen (strengt tatt en liten terrasse, men pytt, kan Kongen kalle det balkong kan vi)

Castelmagnofondue med honning, en perfekt medium meno filetto… Alt dette akkompagnert av en ganske god Nebbiolo fra Olivero, en vingård vi ikke kjente fra før. Det viser seg jo etter litt oppsporing at han holder til i Roddi rett utenfor Alba, og der er vi jo godt kjent. Mulig vi tar oss en tur innom Olivero når vi er i området i april.

Lørdag var en litt annen historie. Glade og fornøyde sto vi opp, spiste colazione og pakket sakene våre og gjorde oss klar til å komme oss opp i bakken.

Når vi kom ut var det strålende solskinn og skyfri himmel. Noen få minus, men ikke et vinddrag å kjenne i luften. Det  var i det hele tatt bare én liten hake.Folk. Masse folk. Det var akkurat som om noen hadde sluppet inn tusenvis av mennesker i løpet av natten. Alle parkeringsplasser var fulle (når vi kom var det bare oss der), og da snakker vi hundrevis av plasser. Det strømmet folk i alle retninger og vi forstod raskt at her var det bare å komme seg opp i bakken før alle andre gjorde det. Det skulle vise seg å være lite sannsynlig at vi greide…for vi måtte fylle på dagskortet vårt med en dag til, og foran billettluken sto det som for oss virket som millioner av mennesker

Så da var det egentlig bare å tenke ut en alternativ plan. Hjem til solkroken på terrassen og en kald prosecco i glasset? Gjerne! Som tenkt så gjort.

Bare å snu. Her er det ingenting for antikø-mennesker å gjøre (millioner av mennesker i kø er vanskelig å gjøre noe med - gammelt jungelord)

El Pico del Teide – sett nedenfra…og andre historier fra Tenerife

12/02/2012
El Pico del Teide innhyllet i skyer

El Pico del Teide innhyllet i skyer. Et mektig syn på morgenkvisten

Tenk deg et sted der du har det sånn passe varmt hele vinteren og badestrendene, restaurantene, barene og hotellene har helårsåpent. En bitteliten ulempe er at du har en vulkan like i nærheten. Den er ikke spesielt liten (vulkanen altså). Og den lukter fortsatt litt svovel etter utbruddet i 1909. Ikke det at du trenger å tenke så mye på 1909, for ekspertene venter nye utbrudd en gang i den ubestemte fremtiden. Så her er det bedre å bekymre seg for fremtiden.

Tenk deg at dette stedet ligger på en øy, og at denne øyen (nødvendigvis for å oppnå det værbildet som beskrevet over) ligger nær ekvator. Og ikke så langt unna sånn tidssonemessig heller. Da havner du på Tenerife (eller noen av de andre øynene i nærhetene, men vi skal la de ligge (!) i denne omgang).

Så hva har Tenerife å by på? Foruten sol og sommer hele året og en sovende vulkan?

Sikkert masse… men det var nå engang disse faktorene som interesserte oss mest. Sol og «sommer» (i hvert fall som en god norsk

Terrenget innbyr ikke til å gå barbeint

vestlandssommer) fikk vi rikelig av mens vi ventet på å komme oss til fjells. Nå er det sånn at det bare slipper litt over 100 opp til toppen av Teide (det som kalles El Pico del Teide) på 3717 meter høyde hver dag. Vi hadde derfor ordnet det sånn med de offisielle myndighetene at vi fikk slippe opp og frem. Trodde vi.

Ok utsikt NED til den gamle kraterkanten

For å komme opp til Teide fra sørsiden av øyen er det egentlig bare å begynne å kjøre oppover (for de som elsker billettkø og trengsel anbefales buss). Det er noen mektige syn som møter deg når du kommer over kraterkanten for selve hovedvulkanen (som skapte øya i sin tid). Denne morgenen lå Teide innsløret i skyer, og vi klarte å få et (etter vårt syn) blinkskudd av et vakkert fenomen. Det var bare det at skyene ikke lå stille. Ikke var de spesielt varme der opp på 3500-3700 meters høyde heller. Så når vi ankom nedre stasjon for Teleférico på 2536 meter var banen stengt. Inntil videre. Så vi valgte å vente, og etter hvert som skylaget lettet kom det oppmuntrende meldinger. Til slutt fikk vi kjøpt oss billetter og heist oss opp til øvre stasjon på 3555 meter. Da begynner det å bli relativt høyt for en nordmann. De fleste i følget fikk føle på svimmelhet, «bomull i hodet», kortpusthet og andre små kjennetegn på at lyften er tynn. Relativt kaldt var det også, -4 grader. Frost i skyggen og lite gjestmild natur. For å si det forsiktig. Definitivt et sted man ikke tar seg frem til med mindre man har utstyret i orden.

Ikke alle er utstyrt for å tråkke utenfor øvre stasjon

Ivrige som vi var oppsøkte vi portvaktene for veien opp til toppen. Men sto vi på VIP-listen? Nei. Dette må da kunne ordnes tenkte vi. Men nei. Ikke på listen = ikke inn. Sånn var det. Så da fikk vi heller beundre toppen fra 3600 meter da. Var egentlig ikke så verst det heller. Lærdom: Skal du over 3600 meter må du ha papirene i orden, og dobbeltsjekke at du har det…

Etter å ha kommet trygt ned igjen til 2500 meter var alt iorden, og varmen ute begynte å virke. Det var bare å sette kurs mot stranden. Store kontraster på en dag.

Kontraster ja. Det er noe med så gjennomturistfiserte områder som Tenerife, i alle fall der vi oppholdt oss (Los Christianos). Innkastere på en hver restaurant, milliarder på milliarder med gateselgere (vennlige, for all del) og stor overvekt av skandinaviske, tyske og engelske turister. Dette synes vi tydelig påvirker mat- og vinutvalg på restauranter (dessverre), og kan gi en del artige utslag. Vi besøkte, etter egen beskrivelse, italiensk restaurant; Little Italy. Menyen var svært omfattende (men det skal sies, med hovedvekt på italienske retter), og var på spansk, tysk, engelsk, fransk, norsk, svensk og …dansk. Men altså ikke italiensk. Jaja, vi fikk mat likevel, men det var noe pussig over det hele.

Når vi er inne på temaet mat på Tenerife må det nevnes at det får man. I rikelige mengder (pris/mengdeforholdet er veldig i favør

Beef tenderloin (2 stykk!!!) med gåselever. Kim valgte å stå over ytterligere tilbehør.

gjesten). Profesjonelt tilberedt og servert. Vi hadde i det hele tatt lite å utsette på maten, annet enn at vi ble matlei kanskje mest på grunn av de mengdene man får. Kanskje litt mye frityrmat og litt for hurtig servert slik at du føler at du er litt til bry hvis du tar deg god tid. Men det er detaljer.

Vin er et kapitel for seg seg. Det er klart. Du er i Spania selv om du er på Tenerife. Så du får jo det du bestiller. Spansk vin. Ingenting galt sagt om spanske viner, de kan faktisk være langt der oppe de, men…det er NOE etter at du har oppholdt deg i Italia og forelsket deg i Nebbiolo (eller Sangiovese som noen gjør). Viner basert på andre druer kan bli interessante, intense, innbydende, kjærlende, forlokkende….men ikke herlige.

Dessverre, sånn er det bare. Så hvis du liker spanske viner nå, hold deg til det en stund! Har du først gått videre så må du nærmest kjempe deg tilbake til de usannsynlig mange druetypene i Spania.

Du har blitt advart.

Til slutt en liten kuriositet. Når man befinner seg i turistland hender det jo at kameraet må frem. Ikke for å fotografere severdigheter, men for å fotografere hendelser og folk du garantert aldri kommer til å se hjemme. Aldri. Vi sier ikke mer. Trykk på bildet for forstørrelse. Du gjør det for egen risiko og du får ingen erstatning om du skulle få varige mén.

Mens vi venter…

25/01/2012

Ja, så var det et nytt år igjen. Ikke det, nye år kommer jo som perler på en snor. Men akkurat dette året, 2012 (duemilledodici), blir litt spesielt. Det blir året da Tone og Kim returnerer til smørmangel (og potensiell kjøttmangel melder Nortura), regn (vi har ikke hatt nedbør på flere måneder), samt dyr mat og vin. MEN: Det er sikkert noe gøy og godt hjemme også, bare vi leter litt. Vi har allerede kommet på at huset må males….det er jo gøy?! Jaja, vi har blitt flinkere til å finne godbiter, så vi skal nok klare å finne dem hjemme også.

Mens vi venter på hjemreisen er det mye som skal gjøres: Bestigning av El Pico del Teide, skitur i Alpene, vinbesøk i Sør-Sveits, vintur til Barolo, Barbaresco og Roero (med vekt på sistnevnte). Vi kan vel ikke se bort fra at det blir ett og annet godt måltid innimellom også.

Det merkes at vi nærmer oss avreise, kalenderen begynner å bli tettpakket for den siste tiden frem mot slutten av april. Andre ting som merkes er jo jordskjelv. Vi hadde et i dag (25.01). Et lite et javel (4.69 på Richters skala), men du verden det kjennes. Litt ubehagelig å kjenne at huset danser sideveis mens du selv står med ufrivillig sjøbein (eventuelt støttefot).

Åja, en annen liten ting. Vi har besluttet at bloggen skal få overleve etter at vi har kommet hjem. Men at den skal dedikeres opplevelser av livet. Det betyr at det vil komme mer om mat, drikke og reiser. Se ikke bort i fra at det dukker opp et par skriblerier om Nordkapp/Sarnespollen, Kilimanjaro og andre småting.

Året som gikk og felice anno nouve!

30/12/2011

Årsavslutning er for svært mange gjerne en tid for oppsummering, refleksjon og ettertanke. For noen er det samtidig en tid for å

Juletrær TRENGER ikke være så dumme når alt kommer til alt (sitat Kim)

forberede det som kommer i det nye året. Siden vi har over norm tid (det er en sannhet med modifikasjoner, våre dager er fyllt opp med gjøremål selv i disse rolige romjulstider) skal vi gjøre alle tre, og til alt overmål i rekkefølge! Velkommen til felice anno nouve speciale!

Vi starter med…Oppsummering

Det står ganske mye i de 34 innleggene vi allerede har laget siden mai 2011. Beskrivelser av lange og gode måltider. Utallige viner (i all hovedsak italienske selv om det snek inn seg et par tyskere, sveitsere og franskmenn.) Lange og korte (og gode!) reiser (både på utenfor allfarvei), fantastiske opplevelser, noen overraskelser og hyggelige mennesker i kø. Men det står jo ingen oppsummering av alle disse opplevelsene. For å bøte på det tenkte vi først å skrive et lite sammendrag om alt, men vi fant fort ut at det faktisk ikke går an å koke det ned til et lite avsnitt. Det er rett og slett så utrolig mye. Så da ble det følgende setning:

Vår livsbagasje har fått påfyll med alt det vi har opplevd de siste 8 månedene, og vi er klar for mer!!!

Bagasjen har blitt enormt omfangsrik, men på ingen måte tung å bære (ikke helt ulikt kunnskap altså, men ikke helt sammenlignbar: Du kan lage mat hvis du har kunnskap (en oppskrift), men du kan skape et måltid hvis du tar i bruk dine opplevelser).

Siden det er nyttår og kåringer og utvelginger og priser og alt sånt, har vi valgt å lage vår egen kåring: Beste (i alle mulige former av ordet) opplevelse innefor våre sterkt avgrensede kategorier: Mat, Vin, Kultur, Utenfor allfarvei og ikke minst outsiderkategorien Kuriositeter og babbel. (Trommehvirvel i forbindelse med opplesning av kategorivinnerne må du nesten lage selv):

  • I kategorien «Mat» går prisen til… Cucina di Barolo! Juryen legger spesielt vekt på presentasjon, smak og service under en eksepsjonell lunsj hos Il Vigneto. Vi gratulerer!
  • I kategorien «Vin» går prisen til…ALLE VINMAKERE I ITALIA (i alle fall i Piemonte, Toscana, Veneto og Emilia-Romagna). Juryen brukte svært kort tid på avgjørelsen, og ville ikke uttale seg ut over følgende: Sånn er det. Neste!
  • I kategorien «Kultur» går prisen til… Cucina di Barolo. Eller ikke. I bollito di Barolo! Juryens begrunnelse: Makan til liv og røre konsentrert inn i en lunsj!
  • I kategorien «Utenfor allfarvei» går prisen til… Le mura e le torri! Stopp på et tilfeldig sted, «bare» fordi det var tid for pranzo. Hvem skulle trodd at en liten tur utenfor motorvei og hovedvei kunne gi sånne opplevelser?
  • I outsiderkategorien «Kuriositeter og babbel» går prisen til…Parkering i Italia (for tiden v2.1)! Juryens begrunnelse: En stadig utvikling viser jevn fremgang og at kandidaten aldri gir opp i å komme opp med enda mer kreative parkeringer enn tidligere. Vi er spendte på fortsettelsen!

Vi takker alle kandidater som denne gangen ikke rakk helt opp, og ønsker dem lykke til videre i sin søken etter å bli kjente og berømte!

Jul i Arona

Så litt…Refleksjon

Store ambisjoner om å besøke Italia ble for vår del raskt redusert til litt mer realistiske ambisjoner om å rekke over deler av Italia nord. Rart med det, men på avstand virker mikrolendet absolutt overkommelig i størrelse. Italia? Er jo ikke større enn litt av Norge. Hvor lang tid kan det ta å komme seg gjennom det egentlig? Et par dager kanskje? Joda, hvis du bare skal reise over eller gjennom landskapet så stemmer det. Fly, lyntog og motorvei får deg frem, men det er stort sett det hele. Skal du oppleve noe annet enn fremdrift må du stoppe.

Ta på bakken.

Jo nærmere du kommer, jo mer forstår du at du aldri kommer til å rekke over alt. Ikke engang deler. Ikke engang deler av delene. Hvis du bare ønsker å gå dypt nok ender du bare med å bli utrolig godt kjent med det under føttene dine, mens druerankene gror rett bak deg og sommer blir til høst blir til vinter.

Kanskje litt overlesset med hverdagsfilosofi det der, men vi tror du (det vil si leseren) tar poenget. Og da gjenstår det jo bare å finne sin egen middelvei; den som gir størst grad av opplevelser. Helt nedpå jernet (ta jobb (eller kanskje overta?) hos il ristorante, la cantina eller azienda agricola) eller oversikten (være et levende oppslagsverk i vini di Barolo eller kjenne alle ristoranti i nærområdet med stjerne i Michelenguiden)? Ditt liv, ditt valg.

Og så litt…Ettertanke

Dette bør alle få oppleve. Eller. Ikke få, men ta. Ta muligheten. Den er der. For alle som vil.

Forberedelser for 2012

For oss er naturlig nok det nye året (som jo blir vesentlig kortere (som friår i alle fall, vi setter kursen nordover i slutten av april)) under full planlegging. Gennaio og Aprile er  allerede fylt opp med reiser, mottakelser og fremtidige opplevelser, Febbraio begynner  å ta form når det gjelder reiser for å bli mer kjent i Piemontes vinkjellere, så det er det vel egentlig bare Marzo som gjenstår som fritt spillerom.

Vil gleder oss! Felice anno nouve!

Stemingsbilde fra Sesto Calende i disse rolige romjulstider

Cucina di Piemonte

14/12/2011

Det har handlet en god del om mat i disse innleggene, og det er ingen grunn til å legge skjul på at det er fordi vi lager og kommer over en god del mat. Og det er med mat som med vin; det må smakes. Det har vært skrevet kokebøker og rundereisekokebøker opp og ned om kjøkkenet i Toscana, og noen ganger helt ned på detaljer om Chianti (se for eksempel Svarte haner og ville griser). Og så har det vært skrevet mye om Italia generelt når det gjelder mat. Men etter hvert som vi har fartet rundt i Italia nord har det slått oss at kjøkkenet i Piemonte slett ikke er noe å kimse av (det heller).

Ut fra denne observasjonen valgte vi nok en gang å oppsøke noen som kunne lære oss å lage mat, denne gang en ekte Executive Personal Chef som det heter på ny-Italiensk. Vi datt også innom steder rundt Barolo som vi tror det kan være fornuftig å dele inntrykkene fra, og denne gang skal du som leser få begge deler.

  • Mat på Piemontesisk – hjemme hos reportasje 2

Pastabaking hjemme hos vår Personal Chef

Vi er jo ikke av typene som mener vi er utlært etter et kurs på noen timer. Spesielt ikke hvis det gjelder mat. Da kan det være lurt å oppsøke profesjonell hjelp. Så tenkt så gjort. Vi fikset oss en kokk (ja, sånn kokk med egen ristorante) og meningen var at vi skulle kokkelere litt på hans ristorante i Belvedere Langhe.

Sånn ble det ikke, for han hadde problemer med oppvarmingen der (vi var oppe og kikket, vi tipper det var 10 grader der inne). Dermed var det bare å ta til takke med leiligheten hans i stedet (som ligger rett under restauranten). Egentlig helt greit siden vi bare var to elever. Piergiorgio Pezzolesi er ingen smågutt i faget (bare sjekk hjemmesidene hans), men han var grei og senket seg ned til vårt nivå både når det gjaldt ferdigheter innen matfaget og italiensk språk.

Denne gangen skulle vi lage en 2-retters middag; primo e dolce. I tillegg fikk vi servert en quiche som kokken hadde laget selv. For det tar nemlig tid å lage mat. Spesielt siden vi skulle lage pasta. En god del pasta skulle det vise seg. Vi startet som vanlig med å lage dolce‘en som ble kalt Bonèt. Ingredienser som Amarettikjeks, rom og caffè bør gjøre de fleste interessert. Vi har oppskriften.

Pastasentralens produksjon, her i serveringsporsjoner (ca 70 grammi)

Så var det over på pastamekkingen. Og denne gang var det ikke noen lettvinte greier. Og denne gangen sitter det (Kim har gjentatte ganger testet ut at han husker hele prosessen). Det hele er jo enkelt å blande sammen (1 egg pr hundre gram mel (typo fino «00», som du, av årsåker bare Landbruksdepartementet kjenner, må betale en hel haug med penger for å få tak i hjemme i Norge, hvis du i det hele tatt får tak i det) og kna i vei. Bare det at det krever litt teknikk, tålmodighet, kraft og, hvis man som oss skal lage 2 millimetri tykke tagliolini, riktig verktøy (blant annet en stor kniv og en matterello.)

Hjemmelaget pasta er ikke bare enkelt å lage, det er dertil mye bedre på smak enn kjøpepasta også (les fresco), og helt fullstendig uten tilsetningsstoffer av ymse slag.

Men, pasta kan jo ikke være en egen rett i seg selv. Man må ha noe til. Denne gangen laget vi en ostesaus av en annen verden (osten er en meget spesiell kuost fra Castelmagno (Castelmagno, DOP) og koster en god del selv her i Italia. Til gjengjeld er den er god, og passer veldig godt i forskjellige matretter.) En slik ostesaus må spises umiddelbart mens den er varm og flytende, ellers blir det bare gummikonsistens! Vi kan ikke si annet enn at vi hadde et godt stykke ost med hjem.

Ingen mat uten drikke. Pierigiorgio lot oss smake en Rosso Langhe, en vin sammensatt av nebbiolo, barbera og dolcetto-druen (blandingsforholdet varierer mye, les på etiketten før du kjøper!) Interessant, og  faktisk ikke så aller verst til mat. Nebbioloen har etter vår oppfating en tendens til å være slem med pasta, men når den var litt «utvinet» som i dette tilfellet ble det faktisk et bra resultat.

Så var det å smake på dolce‘n vi hadde hatt i ovnen. Blir nok laget flere ganger kan vi vel si som konklusjon på den.

  • Skikkelig på bærtur (druetur?), blindvei og flaks med det

Når man, som vi har gjort, kjører rundt på måfå for å bli kjent i et område, ja da hender det at det nærmer seg lunsjtid og man blir sulten. Samtidig er det sånn i Italia at man må huske det magiske klokkeslettet 14.30. For etter 14.30 er det tilnærmet umulig å få tak i lunsj på ristoranti, med mindre disse ristoranti samtidig lager pizza da. For klokken 14.30 går il coucho hjem, og han kommer ikke tilbake før rundt middagstider, det vil si 19-tiden.

Sånn kan også tunfisk og kalv se ut. Legg merke til den delte kapersen. Her er det en kokk som er nøye!

Når vi hadde trakket oss gjennom Alba by og satte kursen mot ytterkantene av kartet for Barolo-distriktet, begynte sulten så smått å melde seg. Vi var i en liten by som heter Roddi, men der fant vi bare én ristorante som så ut som om den hadde åpent, og den stengte kjøkkenet 13.30. Klokken var 13.25. Gode råd ble plutselig dyre og vi satte oss i bilen å staket ut kursen mot en litt større by. Uten kart. Og uten GPS. Og det må jo bare gå bra.

Etter å ha kjørt i 10-15 minutter på kryss å tvers mellom drueranker havnet vi plutselig på en blindvei. Det vil si, vi kunne nok kjørt videre, men bonden hadde nok kommet etter oss med høygaffel eller det som verre er.

I det vi snur bilen ser vi at gården ikke bare er en gård, det er også en ristorante! En åpen en! Så da var det bare å komme seg inn i Il Vigneto. Overraskende stor og lys ristorante og med en meget interessant meny (som du kan sjekke her). Kim bestilte «Il vitello tonnato… di nuova generazione» (normalt er dette kalde skiver av kalvefilet med en fyldig tunfisksaus på toppen, men denne gang var det jo «den nye generasjonen»; et stykke med fersk tunfiskfilet som var innsurret av en skive med kalv og deretter raskt svidd på utsiden. Resultat: En lun rett med kalveskive ytterst og tunfiskcarpaccio innerst) som antipasto og det samme som Tone, en «Agnolotti del Plin tradizionali al sugo d’arrosto», som primo. Dette er en pastarett som består av pastaputer fylt med kjøtt, og normalt bare med varmet olivenolje som saus, og med en dasj Gran Padano (parmesan) på toppen.

Det er ikke veldig ofte vi tar bilder av maten på en ristorante, men denne gangen måtte vi nesten det. Presentasjonen av antipasto‘en til Kim var fantastisk (og smaken likeså skulle det vise seg). Det samme gjaldt pastaen. Til det hele tok vi en Pio Cesare Nebbiolo d’Alba 2008 (nei, finnes ikke på Vinmonopolet, men de har en Barbera, Barbaresco og en Barolo hvis du vil smake Pio Cesare og kjenne hva «han» kan) som viste seg å være et godt valg i seg selv. Skulle du være i nærheten en gang skal du også vite at de har noen rom til leie hvis du ikke klarer å ta deg ut igjen etter et utrolig godt måltid…

Stakkars mennesker på pakketur i dette området, det er jo gull overalt hvor du er på villspor! La GPS-en ligge hjemme er vår enkle oppfordring.

%d bloggere like this: