Vini di Tommasi

(Ikke gjesteredaktør denne gang, men skrevet delvis med påholden penn (Kim var ikke der))

En tur til Verona kan ikke (jo, kan, men bør ikke) være uten en tur gjennom vindistriktene i området. Veneto er som kjent et temmelig stort vindistrikt (i alle fall produksjonsmessig), og har storheter som Amarone og Ripasso på samvittigheten (for de som ikke har smakt disse, gled dere! (og gru dere til dere skal betale for herligheten (der Vinonopolet har vinene i listen sin har vi laget lenker dit så dere kan føle på nivået))). I tillegg har det i følge kjennere (det vil si ingen av oss) begynt å røre seg ting i Bardolino også, selv om det vi har gjennomgått av rødviner derfra minner mye om husholdningssaft blandet med en skikkelig god rødvin i forholdet 50/50. Bardolino er på kartet og skal utforskes nærmere om noen uker. Tilbake til Veneto, nærmere bestemt Pedemonte (ja, det er riktig skrevet) og Tommasi.

Tone og Anne måtte jo besøke et vinhus, og hva var da mer naturlig enn å oppsøke Tommasi, en av de store produsentene i området. Tone ordnet omvisning via epostkontakt på italiano med Lisa, som skulle vise seg å være både kunnskapsrik (om vin måte vite, det ligger i familien) og ha en god humoristisk sans. Vin og latter hører som kjent sammen, og det var intet unntak denne gang.

Tommasi-familien har slått seg opp på Amarone- og Ripassoviner produsert i Pedemonte (strengt tatt er det bare her og i næromårdet disse vinene kan produseres, så det er kanskje smør på flesk å nevne det), men har også etablert seg i Toscana i de siste årene. Produksjonen fra Tommasi er derfor svært spredt både geografisk og smaksmessig. De har valgt å produsere vinene fra Toscana med andre merkenavn, noe som kanskje kan gjøre forvirringen litt mindre.

Hva er det så med Amarone og Ripasso? Først og fremst er det fremstillingsmetoden. I motsetning til vinproduksjonen forøvrig, produseres en Amarone ved at druene tørkes i kasser noen måneder for å konsentrere sukkernivået i druene før prosessen med å lage vin starter. Lisa viste ståltankene der gjæringsprosessen startes og disse var imponerende store i forhold til det vi har sett andre steder (les: Enormt stor produksjon).

Når gjæringsprosessen er ferdig tappes konsentratet over på eikefat. Tommasi tenker tydeligvis stort, og her har vi en vinner: Verdens største eiketfat finnes i den nye kjellerne til Tommasi (kjelleren ble gjort ferdig etter at eiketønnen var plassert).

Vinen kontrolleres for ferdigsstillelsesgrad hver uke frem til den tappes på flasker, og hvert eneste fat blir kontrollert! Amarone hos Tommasi ligger 3 år på eiketønner før de tappes på flasker, noe som kan forklare litt av den høye prisen for disse vinene.

Ripasso kan i oversettes til noe sånt som «å gjøre igjen», og verbet ripassare betyr faktisk også å  revidere (se der, revisjon er enda bedre enn sitt rykte!). Å fremstille en Ripasso-vin betyr i praksis at man tar restene fra Amarone-produksjonen (drueskall), corvina, rondinella og corvinone druer og gjærer dette på nytt. Resultatet er en «lettere» Amarone (og etter Kims mening; bedre) som faktisk kan nytes til mat uten å drukne maten fullstendig. Etter vår smak er Ripasso en vidunderlig «lammevin» (altså en vin til lam, ikke en lam vin).

Etter en god og innholdsrik gjennomgang av prosess og vinkjellere gikk turen til smakskjelleren, der Tone og Anne hadde utsikt over den eldste Tommasi-kjelleren. Her fikk de smake Amarone 2007, Ripasso 2009, Ca’Florian 2007 (også en Amarone, men denne er ikke tilgjengelig på polet, så her må dere nesten bare drømme opp smaken) og Fiorato 2008 (dessertvin) sammen med en lokal ost fra Veneto-området.

Smaksopplevelsene kan sies å være delte, men har gjort inntrykk. Amarone er en mektig og fyldig vin. Ca’Florian viste seg å være enda mektigere, og i følge Lisa en vin folk foretrakk å drikke om vinteren (for å varme seg på?)  Den lokale osten klarte å hamle opp med vinen, så det ble en god smaksopplevelse totalt sett. Fiorato-vinen er nærmest å sammenligne med en søt portvin; rett og slett en herlig dessertvin.

Reslutatet (som det av en eller annen merkelig grunn alltid er) ble et større innkjøp av litt Ripasso, litt Amorone og en flaske Fiorato. Pluss litt Crearo (en vin basert i hovedsak på Corvina Veronese og Cabernet Franc, og med en betydelig kortere tørkeprosess på druene enn for Amarone og Ripasso), Il Sestante Lugana (denne er bianco) og en del Bianco di Custoza Brut (man kan aldri reise fra en vinsmaking uten å ta med seg litt prosecco).

Når det gjelder Crearo (som du heller ikke får tak i på vinmonopolet) er denne absolutt å anbefale, tenk på den som en litt lettere Ripasso, en som ikke krever fullt så grøssende feit mat som det Ripassoen gjør. Vi kommer nok til å bunkre opp litt av denne før retur til Norge.

Kim vil for egen regning legge til at han har en mistanke om at fremstillingsmetoden for Amarone og Ripasso (som så mange andre oppskrifter (herunder gravlaks og lutefisk)) er basert på uhell og forglemmelser, men at gjort var gjort og restene derfor måtte spises (i dette tilfelle drikkes). Tidene var jo ikke så gode, og hadde man glemt druene på loftet i noen måneder kunne de jo ikke bare kastes.