Chianti Classico – en lynrask innføring

Ja, hva skal man vel med en innføring i Chianti Classico etter? Alle har smakt en Chianti Classico en eller annen gang. Kanskje til og med lært grunnleggende uttalelse på italiensk (ch uttales som k). Chianti er som kanskje mange vet et definert område av Toscana, det garantert ikke alle vet er at Chianti Classico også er et definert, avgrenset område (av Chianti). Mange referer til dette området som hjertet av Chianti, og for oss har det vist seg å ikke være en grunnløs referanse.

Siden mange referer til Chianti som hjertet av Toscana, hva vil da hjertet av Chianti være? Jo, et litt mindre, men mye mer konsentrert, hjerte; la oss kalle det Chianti Classico. For ikke å gå vill i hjertene her skal vi kort bare konkludere med at kjernen av Chianti Classico betegnes av kjennere som (ja, hjertet av Chianti Classico) området som kan defineres mellom småbyene/kommunene Greve i nord (ca 13.500 abitanti), Castellina i sørvest (ca 3.000 hoder) og Gaiole (circa 3.000 hoder) i sørøst (dette blir da en slags trekant, så å snakke om hjertet handler litt mer om hvor de virkelig gode prodotti e ristoranti finnes.) Som et bittelite sidespor kan vi også nevne at nærmest midt mellom Castellina og Gaiole ligger den bittelille småbyen (!) Radda, som sammen med de to førstnevnte var med i den opprinnelige definisjonen av det geografiske området Chianti i 1716. De viste seg raskt at man ikke kommer utenom denne lille byen med 1.700 innbyggere hvis man skal snakke om Chianti Classico.

Men hva er poenget med å geografisk definere kjernen av hjertet av hjertet av noe av det beste Italia har å by på egentlig? Hva er det med Toscana som gjør at man må enda lenger ned i puddingen for å forstå hva som foregår? Svaret er enkelt, og våre venner, nærliggende: Vin. Og mat. Og kombinasjonen. Og et par ting som verken er mat eller vin i utgangspunktet, men som likevel helt klart kommer innenfor definisjonen næringsmiddel (et ord som ikke må misforstås/blandes med det vi nordmenn har blitt opplært til å kalle «mat»): Olivenolje (ok da, det er noen (det vil si Kim) som mener olivenolje fra utvalgte deler av Imperia ikke kan slås, uansett hvor det kommer fra (annet enn der da)), salumi, formaggio og så videre og så videre.

Typisk utsikt i Toscana

Ok, tilbake til geografien. Eller, forresten, geografi og mat og vin. Det begynner så smått å demre for oss at: Ingen steder i Italia (og da våger vi automatisk Europa og verden forøvrig) får du bedre mat og drikke, i alle fall ikke i kombinasjon. Forklaringen ser ut til å være like enkel som den er umulig å kopiere. Med et «stabilt» klima (varmt, men ikke alt for varmt, om sommeren og kaldt, men ikke alt for kaldt om vinteren, perfekt høst og vår (i minste fall er det sånn en nordmann oppfatter det, italienere synes nok det er litt freddo i høst, vinter og vår), høyder med relativt skrinn jord (optimalt for druedyrking) og store flate, frodige arealer der all annen jordbruk og husdyrhold kan foregå. Vi vil tippe det ikke er så enkelt å finne tilsvarende områder på kloden. Når man i tillegg har fått det for seg at man kan få kvalitetsprodukter av kvalitetsråvarer, ja da begynner det å ligne noe.

De fleste har fått med seg at DOC, DOCG, IGP, DOP og sånt må bety noe. Det gjør det (dette er i bunn og grunn EU-greier, hvem sa at EU ikke klarer komme opp med noe vettugt innen landbruk?) Uten å lage noen stor greie av det kan vi si at  DOC og DOCG (som gjelder vin, de to andre gjelder mat) i praksis inneholder konkrete beskrivelser på hvor druene skal komme fra, hvor mye druer som kan dyrkes på et gitt område (viktig for å unngå ekstremutnyttelse og dermed lav kvalitet), minimumskrav for lagring, og krav til hva som kan eller ikke kan blandes sammen av druertyper i vinen. Det betyr også at en DOC(G) og en DOC(G) ikke er like dersom de kommer fra ulike områder. Men det garanterer deg at dette ikke er noe som er mekket sammen på bakrommet hos en tilfeldig vinbonde et tilfeldig sted i verden. Det garanterer deg også at det ikke kommer til å bli noen billig fornøyelse (DOCG’er spesielt, siden disse ofte har heftige lagringskrav). Klart, man må jo ikke følge DOC eller DOCG-kravene når man skal lage vin, og noen vinmakere i Chianti Classico gjør ikke det. Men da er det som oftest fordi de har en god grunn.  Og med godt resultat (vi kommer innom det i et blogginnlegg om ikke lenge).

Det er jo ikke til å komme bort ifra at det er vin det egentlig handler om når man snakker om Chianti Classico. Men som nevnt uendelig mange ganger før; mat og vin henger sammen. I de kommende innleggene vil vi derfor ikke utelukkende skrive om vinopplevelsene vi har hatt i Chianti Classicodistriktet, men også om matopplevelsene. Vi brukte en uke på å komme oss rundt, men det er begrenset hva man rekker over når det bare er 3-4 måltider for dagen, og en vinsmaking gjerne tar en time eller to. Pluss reisetid gjennom relativt vanskelig fremkommelige områder (når GPS’en påstår at det ikke er vei der eller det er vei uten fast dekke, da er det ofte noe i det. Det var perioder vi var glade for at vi hadde med en Jeep…)

Tone og Kim kjører on-road i Chianti