Barolo.

Endelig et innlegg uten tendensiøs overskrift tenker du nok. Men det er nå engang sånn at Barolo snakker for seg selv. Så sånn er det.

Høsten er fin. Ikke bare på grunn av mat og vin og sånn, men også på grunn av alle turistene. Som er hjemme. Det gjør det fint å reise rundt på populære reisemål på denne tiden. Ofte er byene og stedene fulle av folk som skal ditt og datt, vinen er varm og maten mer eller mindre masseprodusert. Non in autunna. Vi pakket derfor snippsekken og satte kursen mot det ingen sier men vi tenker; Piemontes hjerte: Barolo-distriktet. Ikke det, veldig mye bra også utenfor Barolo, og også når det gjelder vin (Roero for eksempel. Eller Barbaresco. Eller resten av Langhe).

Barolobyen sett fra en drueranke. Merk: Du ser 95% av byen.

Uansett. Vi tok oss til Barolo. Selve Barolo-distriktet ligger bare 1.5 timer unna Sesto Calende (det vil si circa 17 mil), så det er ingen stor operasjon å komme seg dit for oss. Barolo er som et kinderegg; et sted (Barolo «by» og «bykommune», det vil si landsby med circa 600 innbyggere pluss tilliggende herligheter som er enda mindre), et vindistrikt (som strekker seg over 3 hele  kommuner og delvis 8 andre rundt Barolo) og et DOCG-merke på vin som kanskje de fleste kjenner til: Barolo.

Det klinger det navnet der. Barolo. Der er der oppe med Barbaresco og Brunello. Bare at det ligger over.

Stedet Barolo ligger circa 15 minuti kjøring sør for byen Alba (som ligger sud  sudest for Asti hvis noen er lokaltkjent). Når man passerer Alba på vei sørover blir veiene smalere og smalere (nesten så de nærmer seg norske motorveier) og mer og mer svingete (nesten så de nærmer seg norske….motorveier). Små åsrygger (på kanskje 100-200 metri høyde) begynner å reise seg, og langs disse er det drueranker så langt øyet kan se. Og det gjennomsnittlige øyet kan se ganske langt på en solfylt dag (så lenge det ikke er for mye motsol.) På toppen av åskammene er det ofte en landsby. Så også med Barolo («byen» altså). Vi hadde skaffet oss innkvartering i en B&B (det er bare ett albergo i Barolo, og vi hadde forsåvidt ikke tenkt å sitte alt for mye på rommet), og det var ikke vanskelig å finne frem dit når vi hadde funnet frem til selve byen. Ett skritt hit og ett skritt dit og så er du der.

Downtown (Sotto Cittá) Barolo

Vindistriktet er heller ikke stort, det tar bare et par timer å kjøre innom samtlige kommuner som inngår i Barolo-distriktet. Selv om distriktet er lite, inneholder det mye. Eller mange. Veldig mange. Vinprodusenter.

For det er jo vin det går i her. Barolo. Nebbiolo. Barbera. Dolcetto. Og noen få andre, men de trenger vi ikke nevne her (må nesten ansees som eksperimenter). Nå er det sånn at en Barolo (vinen altså) er basert på Nebbiolo-druer. Så en Barolo og en Nebbiolo kan i grunnen være den samme vinen. Men det er sjelden sånn siden det kreves lang (DOCG-kravene er minimum 3 år lagring, hvorav 2 av dem må være på fat (5 år totalt for riserva)) lagring for å kunne kalle noe for en Barolo. De to andre vinene (altså ikke Nebbioloen) har sitt navn fra druene og stedet: Barbera d’Alba og Dolcetto d’Alba (raskt oversatt til norsk: Barbera fra Alba, Dolcetto fra Alba). Disse druene har helt andre egenskaper når det gjelder aroma, smak og lagringsmuligheter, og det gjenspeiler seg også i prisen.

Barbera er (normalt) en syrlig og fruktig ung vin og skal drikkes sånn, og brukes normalt til kalv (noe det spises mye av i Italia), svin, relativt «tamme» fugler (and, gås, kalkun) og gryteretter (herunder pastaretter med kjøttsaus), mens Dolcettoen er hverdagsvin (ung, fruktig, veeeeldig lettdrikkelig, og krever egentlig ikke så mye mat).

Alle produsentene vi kunne finne produserte minst disse 4 vinene (Barolo, Nebbiolo, Barbera og Dolcetto). I tillegg kom enkeltdruemarksviner (få druer er mer kresne enn Nebbiolo-druen sies det, så det kan være svært stor smaksforskjell bare på basis av om markene er vendt mot solen på morgenen, dagtid eller kveld (eller hele tiden)), dessertvin (mer om det senere, den er molto particulare i Barolo!) og selvfølglig Grappa. Og kanskje en og annen vin produsert på druer kjøpt inn fra Barbaresco (også et DOCG-distrikt, litt nord av Alba, også basert på Nebbiolo-druen) eller rundt omkring (gjerne en Barbera eller en Nebbiolo til). I tillegg: Forskjellige årganger av Barolo og Nebbiolo d’Alba. Så der står du da, og kan smake deg frem mellom 8-10 viner. På EN gård. Vi forstod raskt at dette ville ta tid…

Ingen besøk i Barolodisktriktet uten prøvesmaking eller degustiazione som det heter på fint. Vi var innom Serio e Battista Borgogno, Giacomo Grimaldi og Renato Ratti (som du faktisk får kjøpt noen flasker av på Vinmonopolet, de andre har vi ikke sett før). Som vanlig mer eller mindre på måfå (Renato Ratti kjente vi til etter å ha møtt ham på Vinmonopolet, men ellers er det relativt ukjente og litt slump som gjorde at vi stoppet akkurat der vi gjorde).

Signore Ratti er stor. Ikke nødvendigvis i person (det har vi ikke fått rede på siden vi ikke fikk treffe han personlig (noe som har vist seg å være av unntakene for vår del faktisk; vi treffer nesten alltid vinbonden eller hans/hennes bedre halvdel.)) Det bærer alt på eiendommen preg av. Vi har bare en gang tidligere vært i et smaksprøverom av samme dimensjon og plassering som denne, og det var Isole e Olena. Hele Barolo (med unntak av kommunen/byen han selv er plassert rett under; La Morra) dine føtter. Og da mener vi alle kommunene i Barolo-distriktet. Bra det var litt disig, ellers hadde vi ikke kommet oss derifra. For Baroloene deres er heller ikke spesielt dårlige. Vi smakte tre (Marcenasco 2007 og Rocche fra 2006 og 2007), og endte selvsagt opp med en kasse Rocche. 2007. Etter vår mening langt bedre enn 2006, men har du sansen for litt mer drikkeklare Baroloer bør du kanskje gå for Marcenasco i stedet. Ikke verst den heller, og trenger ikke så lang tid i kjelleren din før den er klar til innsats. Og så finnes den på Vinmonopolet. Ratti har også en veldig god Nebbiolo d’Alba (Occhetti), og den kan du også få på Vinmonopolet. Vi tar derfor ikke med oss hjem så mange av den.

Utsikt fra druemarkene til GG

Vi var som nevnt også innom Giacomo Grimaldi (nå kalt «GG» av oss), en vinmaker som bor 200 metri fra sentrum av Barolobyen. Vinkjelleren hans var et hull.

Et skikkelig hull. Vi mener det. Et SKIKKELIG HULL! I bakken. Der den gamle kjelleren hadde vært. Så nå var det full fart med å bygge ny. Liten tid til oss, og lite plass generelt akkurat nå, men vi fikk da snakke med Ferrucio selv (sønnen og dagens vinmaker) og Giacomo (som var heller lite stabil på andre språk enn in-Barolo-Italiensk). Og kjøpt en kasse med deres helt herlige Nebbiolo d’Alba som vi ved en tilfeldighet/lykketreff hadde funnet frem til selv (det vil si, Tone nærmest lukket øynene på et restaurantbesøk (RossoBarolo) og valgte tilfeldig i de tre sidene med Nebbiolo-viner (vinkart i Baralo av betydelig tykkelse som man forstår)).

Vi tok oss også en ettermiddagstur opp i druemarkene, et fantastisk skue.

Signore Serio personlig. Foran noen av smaksprøvene vi fikk dele med ham.

Man rekker sjelden flere enn 2 vinbesøk per dag, og dagen vi besøkte Serio e Battista Borgogno (obs, det er faktisk 6 Borgogno-familier i Barolo, så ikke all vin merket Borgogno er av den Borgognoen her) fikk vi ikke presset inn mer enn ett besøk.

Vi var som vanlig heldige og traff rett på Serio (broren Battista døde for mange år siden, men de har beholdt navnet hans). Han (det vil si Serio) var i det gode lune akkurat denne dagen (ikke det at vi vet at han er i dårlig lynne ellers, men man kan jo aldri vite) og ville gjerne fortelle om vinene sine. Siden han ikke er noe særlig sterk på engelsk eller norsk, snakket han utelukkende italiano. De få gangene vi datt av fikk han datteren inn til å oversette. Bra konsept.

Vi hoppet over Dolcettoen (hverdagsvinen altså) hans, og gikk rett på Barberaen. Vi endte opp med 12 flasker av den (man må jo ha litt til hverdagsgodt til jul også, ikke bare julegodt). Så var det på tide å smake godsakene. Nebbiolo d’Albaen hans var nydelig, så vi tok 12 av den også.

Så var det Baroloen da. Serio sine drueranker der han dyrker sine Nebbiolo-druer som skal bli til Barolovin står på et sted som heter Cannubi. I følge eksperter er dette en av tre indrefilter (Gran cru) i Barolo-distriktet (de andre er Brunate og Sarmassa). Nå er Serio tilfeldigvis også av den gamle skole (ikke noe stål eller småtønner (barriqes) her), alt skal skje på store botti. Det kunne altså ikke gå galt. Vi fikk prøve oss på 2004 og 2005-årgangen. Og vips hadde vi 6 (når det gjelder Barolo er det nemlig ikke bare spørmål om hva du har lyst på, men også hva du føler du har råd til) flasker Barolo Cannubi Riserva 2004 i bilen også. Da begynte moroa, for noen og enhver hadde blitt varm i trøya. Frem kom Barolo Chinato Vi hadde aldri smakt noe sånt før, så vi måtte prøve. «Vinen» består av Barolo blandet med krydder, slik at den etter Kims mening smaker som en mellomting mellom en ubestemmelig rødvin og en Fernet Brancha. La oss skrive det sånn: Juryen er delt på om dette var en god idé. Uavhengig av det kom det med en flaske Barolo Chinato i bagasjerommet. Så da var det bare å smake på Grappaen som gjensto. God den også faktisk, så den ble også med. Godt det bare var 500 meter tilbake til Barolo…

Neste gang: Cucina di Piemontese, I bolliti di Barolo