Cucina di Piemonte. Eller ikke. I bolliti di Barolo

Vi lovte i forrige innlegg at det skulle bli I bolliti di Barolo og Cucina di Piemonte denne gang. Det blir det ikke. Det blir bare I bolliti di Barolo siden Kim har skrevet seg så langt bort at det ble alt for mange ord til at også Cucina di Piemonte skulle få plass. Dermed er dette siste innlegget (altså Cucina di Piemonte) flyttet en uke nærmere jul i tid. Så sånn er det. I mellomtiden:

Her blir det fest! I forbindelse med at vi lette etter et sted å bo i Barolo kom vi «uforvarende» inn på sidene til Barolo comune og oppdaget til vår store, og positive, overraskelse at det skulle være fest i Barolo samtidig som vi var der. I hvert fall virket det sånn, det var bare for oss å oversette teksten først. Overskriften «I bolliti di Barolo» var i alle fall ikke egnet til å skremme oss vekk (vi har laget Bollito Misto (direkte og fritt oversatt blir det noe sånt som «kokt ymse») her hjemme, en klassisk vinterrett i nord-Italia som i korte trekk går ut på å kaste (det vil si legge) alt du har av kjøtt i en gryte (minst okse, kalv(etunge og  -kinn), høne og svinepølse) med litt grønnsaker og deretter la det koke til det detter fra hverandre. Høres det fristende ut (det bør være på nivå med å tenke hva man liker med fårikål, bare uten får og kål, men med andre, og for mange, bedre ingredienser) anbefaler vi å besøke websiden til Confraternita del Bollito Misto, dette er folk som tar jobben seriøst.

Tilbake til Barolo. I bolliti di Barolo betyr i veldig overført betydning noe sånt som kokerier fra Barolo. Det kunne vi jo ikke la gå fra oss. Spesielt ikke siden det skulle være lunsj, da fikk vi jo muligheten til også spise middag litt senere på kvelden (Barolo er et lite sted, men tettheten på gode ristoranti er så høy at du kan spise deg helt vekk.) Tenkte vi.

Vi forsøkte å melde oss på via epost, men det ble tydeligvis ikke registert så vi troppet opp hos slakteren (il maccelaio) i Barolo og meldte oss på der. Det var han som var initiativtager for hele greien, og vi ble vel tatt imot. Vi knotet oss frem på italiensk og ble i hvert fall notert på gjestelisten (det var solo prenotazione, så det var nødvendig å melde seg på for å ha en sjanse til å få være med). Vi så at de hadde satt opp partytelt ute på Piazza Caduti per la Libertà, så ting var tydeligvis i rute. Så var det egentlig bare å vente i et par dager til moroa startet. Resultatet av ventingen finnes i stor grad i innlegget som heter «Barolo.»

"Alle" i Barolo var ute og spankulerte denne dagen, og da dukket det jo opp torghandlere som ville selge dette og hint

Så kom den store dagen, (for oss i alle fall, det viste seg jo å være en helt vanlig søndag) og vi, som veldig mange andre, lusket rundt i gatene og kikket bort på teltet hver gang vi gikk forbi. Matduften ble sterkere og sterkere etter hvert som klokken nærmet seg 12 (det var jo lunsj må vite, men varmretter) og til slutt klarte ikke vi å vente lenger og tok oss inn i teltet. Vi ble funnet på gjestelisten etter litt om og men (ikke rart siden vi av en eller annen registrerte oss på BjerregÅrds-navnet), og slapp inn. Det var ikke mange til stede da vi kom, kanskje en 30-40 stykker, men de var i godt humør.

Vi ble tilvist plasser (ingen egenvalg der i teltet), og havnet ved siden av en del andre som neppe kjente hverandre fra før. Noen fra Torino, noen lokale (tror vi fortsatt, siden Tone forsøkte å finne ut om de var lokale og spurte «Abito a Barolo?», noe som betyr sånn circa «Jeg bor i Barolo?» De svarte med et velmenende og bekreftende «Si«, så vi forestiller oss at de forstod at spørsmålet var rettet til dem). I det hele tatt var det mange italienere der. Og 2 nordmenn. Og ikke så mange andre stranieri slik vi forstod det. Kanskje ingen andre, våre nyvunnede bordvenner var i hvert fall enige om at vi var de eneste.

Det nærmer seg klokken 13, og det er liv i leiren

Vi ble raskt inkludert i gjengen, og samtalen(e) gikk flytende. På italiensk. Vi er ganske sikre på at vi fikk med oss det meste (til og med historien til han som fikk 5 punkter på førerkortet siden han kjørte for fort, og tydeligvis klarte å snakke seg til «rødt kort» (det vil si relativt permanent fotgjenger) når han oppdaget og påpekte at politikvinnen som stoppet ham var blond og dermed umulig kunne ha peiling på dette med å kjøre. Det herlige med slike episoder (ikke sånne trafikkpolitiepisoder!) er at det pågår en haug med samtaler på tvers over bordet og du kan melde deg på hvilken du vil. Dog bør du ha litt italiensk innabords, for det går fort, og det blir ikke tatt hensyn til stranieri og ordbøker…

Apropos italiensk innabords. En lunsj med venner er jo hyggelig, men det hadde jo vært greit med litt å putte i magen også. Når vi satte oss ned lå det grissini på bordet, og det sto pent stablet med flasker av «hjemmelaget» (i den grad produkter fra Barolo kan kalles det) Dolcetto (hverdagsvin altså). Her var det bare å forsyne seg. Hvilket alle gjorde. Til gangs. Ikke dårlig start på en relativt vanlig søndag, det. Dette, kombinert med en helt ønskelig temperaturstigning forøvrig i festlokalet med de flagrende veggene (det vil si, de flagret ikke så mye, det var vindstille og blå himmel ute) gjorde at stemningen økte raskt.

Nå er det jo slik at en lunsj ikke bare kan bestå av Dolcetto og grissini (spesielt ikke det første, i følge Kim). Selvfølgelig kan den det, men bør vel egentlig ikke. Uansett,

To av gjestene vi ble kjent med, han med 5 prikker.

når grissini i store mengder var fortært og vinen hadde gitt snakketøyet hos noen enhver en liten puff, så begynte maten å strømme på. Vi har valgt begrepet «strømme på» med omhu, for det var mye å ta av.

Første servering: Forrett/antipasto bestående av Tortino di Erbette (en svær slais med et krydret og ostet pastastykke (beklager, bedre ord finnes ikke tilgjengelig))

Andre servering (det er jo lunsj, man opererer ikke med hovedrett og sånn da): Cotechino con lenticchie (krydret (det smakte jul!) svinepølse med linser) og Gran bollito misto (en kvart høne servert med litt grønt, kalvetunge og ymse morsomheter rundt på kalvehodet.) Alle rettene (tre serveringer) ble servert med fritt valg av fire forskjellige salsaer og insalata verde (fersk salat som det nok heter på godt norsk. Forøvrig ingen andre enn oss som spiste sånt så vidt vi kunne se.)

Midt oppe i dette kom årets Barolo (det vil si druene som ble høstet i 2007), produsert av Barolo by sitt eget kooperativ. Ekte DOCG, men naturlig nok fra markene rundt omkring. Vi våger å si at den faktisk var god, men at den nok hadde hatt godt av et par år til i kjelleren (med så mye tanniner skulle det bare mangle). Men absolutt drikkelig, og spesielt til et såpass fett måltid.

Etter denne lette innledningen fikk vi servert en spesialitet fra Piemonte; Agnolotti al plin in brodo. I korte trekk er det en slags kjøttsuppe med pasta som har innbakt flere typer kjøtt. Så der forsvant tynn kjøttsuppe som vår favoritt som vinterrett…Siden sulten fortsatt gnagde i oss  og alle de andre til stede valgte kjøkkenet å kjøre på med en lett dessert: Pere al vino. Direkte oversatt: «Pære

Denne ble servert som kosedrikk. Siden det er dolcetto skulle det bare mangle at den var fra 2011. Men den er også merket med dagen den skulle forbrukes! (27.11.2011 for de som ikke orker å forstørre bildet)

godt soyet i varm vin, servert hel.»  Tilbehør: Barolo Chinato (også behørig nevnt i tidligere innlegg). Jaja, hva må man ikke innta (frivillig). Så var det caffè (husk at det alltid kommer etter dolce i Italia, du er på et superturistifisert sted hvis du får caffè til desserten (selv om du skulle finne på å be om det)).

En sånn lett søndagslunsj kan man ikke klage på, spesielt ikke når flesteparten av rettene er varme. At måltidet også inkluderte løpende forsyninger av vin, herunder Barolo, og vann, var det jo ikke mer å forvente at måltidet ble enormt kostbart. Vi måtte ut med hele 25 euro per person…

Det ble ikke middag den kvelden.

Dette var første gang I bolliti di Barolo ble gjennomført, og det så ut til å bli en kjempesuksess. Slakteren sa at dette skulle bli en tradisjon om det ble en suksess. Da er det bare å gjette hvor vi er i slutten av november 2012.