Sciare, bere e mangiare in Italia

Alternativ overskrift kunne vært «På nedoverski i alpene – nærmest alene. En guide.» Men så kom vi frem til at det nesten ville vært litt i utkanten av sannferdig.

De fleste nordmenn vet at Italia er et skirike. Mange reiser jo hit for å nettopp å stå på ski. Alpene har jo hundrevis av nedoverskisteder, og bortoverski er også populært (Marcialonga for eksempel). I tillegg finnes jo en utrolig viktig gren som ikke har så mye oppmerksomhet hjemme: Trugeløp (jepp, det er en link det ordet foran der ja, og det kan trykkes på. Blir du deltaker i 2013, skyld ikke på oss.) Jaja, la oss ikke dvele ved detaljer, vi har en historie å fortelle!

Vi bestemte oss en dag for at vi skulle ta oss en tur opp i fjellet for å sjekke ut forholdene. Siden ingen av oss er spesielt glad i køer (ikke i bil, ikke i butikk, ikke i telefon, ikke foran en heis, vi kan faktisk ikke komme på noen typer køer vi liker), så valgte vi oss et lite sted, og en hverdag (fredag).

Etter litt kartstudier og litt webkamerasøk fant vi frem til San Domenico di Varzo, et sted som ligger en 1.5 times kjøretur fra Sesto Calende hvor vi som kjent bor. San Domenico ser (på kartet) ut til å ligge i enden av en blindvei, men med riktig kjøretøy og riktig årstid er det mulig å ta seg inn til Sveits fra bygda (det er i alle fall noe Kim sier, når han nettopp har koblet inn lavgiret på Jeep’en). For det er en bygd det er. Stedet ligger på litt over 1400 meters høyde (ingen fare for høydesyke altså), med ett hotell, et par barer og restauranter, en del andre typer overnattingssteder, en bank (typisk italiensk, det finnes banker absolutt overalt, i Sesto Calende med sine ca 13000 innbyggere er det ikke mindre enn 5 bankfilialer) og en lokalbutikk. Mat og vin må man jo ha. Litt vanskelig å produsere sistnevnte i såpass høyde.

I tillegg til alt dette finner du en skiheis (for de som er veldig opptatt av norsk rettskrivning kan vi opplyse om at ordet «én» også trygt kan brukes.) Denne ene heisen tar deg (og alle andre) opp til circa 2000 meter, og der venter…en annen heis. Herfra blir du

Ensomt i bakken, så dumt!

transportert opp til 2200 meter og da er du i bunnen av bakkene.

De aller fleste velger å ha skiutstyret på når de starter ferden oppover, og det er to grunner til det: Det blir fort kaldere når du skal nesten 1000 oppover på veldig kort tid, og det er bare helt vanlige stolheiser med plass til to og to. Til og med en liten 40 liters dagssekk ble litt i overkant i heisen. Men vi kom da opp. Opp i öpna landskap. Og hvilket landskap!

Til alt overmål var vi nesten helt alene. Det vil si, så alene man kan være en fredag i bakkene. Vi tipper det var 100 der oppe på formiddagen, og litt flere på ettermiddagen. Det å stå i bakkene i puddersnø (gjelder til klokken 14 sånn circa, da begynner solen å bli litt vel kraftig (sånn gjennomsnittlig sommersol i Norge)) tilnærmingsvis helt alene, midt på dagen, med knallsol og 3000 meters fjell rundt deg…da føler du deg ganske ok.

Sånn kan det også se ut en vanlig dag i løypen. Helt greit egentlig.

Etter en hel dag i løypene (inkludert en times opplæring med instruktør) begynte vår ultralokale doposci (nykonstruert (av oss) italiensk ord for afterski) å lokke. Det vil si, vi hadde ikke kjøpt inn noe, men det var jo en lokalbutikk i området. Der fikk vi både prosecco og øl, så da var det bare å finne tilbake til balkongen på hotellet og nyte solnedgangen. Ikke det at vi er asosiale, men barene var rett og slett ikke åpne da vi kom ned.

Hotellet vi bodde på, Ristorante/Albergo Cuccini, var egentlig en restaurant med overnattingsmuligheter. Det er noe vi liker, for vi setter mer pris på god mat enn et fint rom (det gjør ingenting om det lar seg kombinere, men vi har inntrykk av at det ene alltid går på bekostning av det andre). God mat fikk vi. Vin også, selv om utvalget var noe redusert (i forhold til hva vi har blitt vant til i hvert fall). Uansett, vi fikk noen gode opplevelser: Forrett på deling bestående av lokale salumi og speck (spesialiteter i disse områdene som ligger tett opptil Sveits), raviolone (store pastaputer) fylt med eple og kokt i

Afterski på balkongen (strengt tatt en liten terrasse, men pytt, kan Kongen kalle det balkong kan vi)

Castelmagnofondue med honning, en perfekt medium meno filetto… Alt dette akkompagnert av en ganske god Nebbiolo fra Olivero, en vingård vi ikke kjente fra før. Det viser seg jo etter litt oppsporing at han holder til i Roddi rett utenfor Alba, og der er vi jo godt kjent. Mulig vi tar oss en tur innom Olivero når vi er i området i april.

Lørdag var en litt annen historie. Glade og fornøyde sto vi opp, spiste colazione og pakket sakene våre og gjorde oss klar til å komme oss opp i bakken.

Når vi kom ut var det strålende solskinn og skyfri himmel. Noen få minus, men ikke et vinddrag å kjenne i luften. Det  var i det hele tatt bare én liten hake.Folk. Masse folk. Det var akkurat som om noen hadde sluppet inn tusenvis av mennesker i løpet av natten. Alle parkeringsplasser var fulle (når vi kom var det bare oss der), og da snakker vi hundrevis av plasser. Det strømmet folk i alle retninger og vi forstod raskt at her var det bare å komme seg opp i bakken før alle andre gjorde det. Det skulle vise seg å være lite sannsynlig at vi greide…for vi måtte fylle på dagskortet vårt med en dag til, og foran billettluken sto det som for oss virket som millioner av mennesker

Så da var det egentlig bare å tenke ut en alternativ plan. Hjem til solkroken på terrassen og en kald prosecco i glasset? Gjerne! Som tenkt så gjort.

Bare å snu. Her er det ingenting for antikø-mennesker å gjøre (millioner av mennesker i kø er vanskelig å gjøre noe med - gammelt jungelord)