Gå til innhold

I vini del Roero – non mai possiamo dimenticare

10/03/2012

Ja, så var vi på farten igjen da. Vi har hatt dette lenge på blokken nå. Altfor lenge i følge 49% av følget (det vil si Kim, han har veldig sjelden flertall ved avstemninger av en eller annen merkelig grunn.) Roero var (før vi kom dit (igjen)) et slags ubeskrevet blad, et potensielt mekka, en gylden bakgård, en mulighet. Vi hadde vel en anelse om hva som ventet oss siden vi faktisk kom innom Roero (det vil si den lille byen Montà) som noe av det første i Italia. Der hadde vi også det første treffet med et kjøkken av en annen verden. Det skulle vise seg seg at vi skulle få oppleve det igjen. Mer om det senere.

Først litt om Roero og Canale, «hovedstaden» (kanskje mer omtalt som il cuore, siden Bra faktisk er administrasjonshovedsetet) i Roero. Det hele er litt urettferdig, for når naturopplevelser (i dette tilfellet som i å kjøre rundt) krydres med deilig vårvær på 20 grader pluss og  nærmest vindstille, så blir man gjerne litt ekstra positiv. God mat og god vin gjør det ikke verre. Så la oss angripe Roero med å få unna det som kan tolkes som negativt når man er helt objektiv (det er jo lett, ikke sant?). Sammenlignet med Barbaresco og Barolo er Roero brattere og bråere der det er høyder, har mange flater (som vi, sikkert som nordmenn, ikke er så glade i) og livnærer seg på langt mer enn bare vin. Frukt for eksempel. Og grønnsaker. Og nøtter. MEN – vinproduksjonstradisjonene går like langt tilbake som for Barolo, og det sier ikke så rent lite.

Ok beliggenhet for en liten villa

Akkurat denne historien vil også handle om Roero som matland (selv om vindelen er umulig (heldigvis!) å komme unna.) Vi begynner med Villa Tiboldi, for et sted må man jo bo når man ferdes rundt.

Vi valgte Villa Tiboldi fordi vi hadde tenkt å besøke brødrene Damonte som har vingården Malvirà. I tillegg til vingården driver de en liten villa (ok da, det er en underdrivelse, det er snakk om en villa, et «uthus» med 3 rom (inkludert det som vi bodde i), en restaurant med plass til sikkert 50 gjester samt en liten vinsmakings»kjeller» og kombinert butikk.)

Villa Tiboldi ligger fantastisk til (hvis man liker stillhet og ønsker muligheten til å gå langs store drueranker), men det er et stykke inn til Canale dersom du ønsker å oppleve noe annet. Noe man gjerne vil hvis man skal være over flere dager. Som vi var. Så da blir det jo bil da, det er italienere forsåvidt ikke så nøye på, det går normalt bra når man skal hjem igjen. Vi valgte å gå når vi skulle til Canale for å spise en av dagene, for vi visste av omtale at vi ikke kom til å få for lite mat, og at vin ville vi få i tilstrekkelige mengder (det vil si tilpasset maten). Det skulle vi ikke angre på, men det tar vi litt senere.

Først fratelli Damonte (det vil si Massimo og Roberto) og vingården Malvirà. Vi valgte å gå dit også (man vet jo aldri hvor mye man får smake på

Massimo i godt slag, her har vi akkurat begynt på prøvesmakingen

egentlig), og det var jo ikke lange veien (10 minutter, nærmest rett nedover gjennom i vigneti). Brødrene både bor, jobber og har vinkjeller og degustiazione i samme bygning. Vi fant til slutt riktig inngang og møtte på Roberto. Han var opptatt med 2 andre besøkende (japanere skulle det vise seg), mens vi ble overlatt til den yngre broren Massimo. Som tilfeldigvis har ansvaret for vinmarkene, hvilken ulykke… Massimo virket som om han var i slag denne dagen, og det skulle vise seg å være rett. Vi sa at alt kunne gå på italiensk, og det gjorde det. Raskere og raskere.

Etter å ha fortalt en masse om området (og ikke minst jorden!) og historien, spurte han hvilke viner vi ville smake på. Det er klart, de har et tosifret utvalg av viner, hvorav de meste kjente er hvite (Roero Arneis spesielt). Men Kim var som vanlig i rødvinshumør, og siden han akkurat hadde hørt fra Massimo at Roero hadde de samme tradisjoner som Barolo (nærmeste naboområde i sørøst), kom det «solo il nebbiolo, per favore«. Det virket som om Massimo likte det valget. Men vi måtte smake en hvitvin først.

Roero Arneis Classico. Slett ikke ille dette her, tenkte vi. Dette er vin til fersk torsk, dette. Etter en lett start (Roero Arneis er relativt lett og frisk, men ikke så frisk og syrlig at den tar livet av hvit fisk som vi ofte synes hvitviner gjør), gikk vi (det vil si Massimo) for en vin som hadde blitt til etter litt giocare: Hvordan fikser du litt ekstra kropp og tyngde på en Arneis? Jo, du blander den med en annen vin som har det. Langhe Bianco Treuve (tre uve på passe bra italiensk) består av Chardonnay (40%), Sauvignon (40%) og Arneis (20%). Lukter Chardonnay, har fylden til Sauvignon, smaker Arneis – med kropp! En utrolig god vin som anbefales om dere skulle komme over den (men dessverre – som alt annet godt finnes den ikke i polets standardutvalg).

Det var bare å gå på med krum hals. Både vi og Massimo begynte å bli varm i trøya og nå var det på tide å smake noe rødt. Siden vi ikke ville kaste bort våre dyrebare smaksløker på Barbera (joda, det er en helt ok vin til pasta og greier, men det er liksom ikke meditasjonsvinen…og hva er det egentlig vi søker? Dessuten har Malvirà to forskjellige Barberaer, og man kan jo ikke gjøre forskjell) kom første nebbiolo-baserte rødvin på bordet: En Langhe Nebbiolo 2009. I følge Massimo snakker vi om et lite esperimento i forbindelse med  det litt spesielle året 2009. 2009 har nemlig gitt veldig spesielle viner i området, lette, fruktige og tilgjengelige, men kanskje ikke de aller beste lagringsvinene. Nå bestemte brødrene seg for å gjøre et eksperiment og lage en lettere versjon, og voila! der var Langhe Nebbiolo 2009. Siden Tone ble veldig fan av denne vinen, ble Massimo og Kim enige om at vinen burde kalles «- il vino della Donna» i tillegg. Bortsett fra det er det ikke så mye å si om denne vinen (bortsett fra at den er sjelden da) mener Kim. Flertallet er av en annen oppfatning.

Malvirà tar vare på "noen flasker" av alle sine årganger, det vil si at du kan få kjøpe hvilken som helst årgang hos dem. Tilbake til midten av 90-tallet i alle fall

Det var ikke fyr i teltet, ikke engang brann på dass, men ting begynte å tetne til. Neste vin på bordet var en Trinità 2007, en ekte Roero Riserva (det het Roero Superiore før 2005, siden Roero ikke fikk DOCG-stemplet før da. Hos Vinmonopolet finner du for eksempel en Trinità 2004, og da heter den Superiore, ikke Riserva. Bortsett fra det er den perfekt.)

Nå snakker vi altså vin. Rød vin. Rødvin. Denne vinen (vi er tilbake på Roero Riserva Trinità 2007 for de som mistet tråden) har bare 5 år bak seg, men har hele livet foran seg! Vi smattet og smakte og koste oss og Massimo likte det han så og dro fram en 2007 Mombeltramo og deretter en 2007 Renesio (disse tre vinene har navn etter vinmarkene de kommer fra, og, nei, disse får du ikke på Vinmonpolet – ennå). Det ene overgår hele tiden det andre. Utrolig forskjellige viner, men samtidig har de veldig mye til felles. Liker du Nebbiolo-viner (tenk Barolo og Barbaresco, eller kanskje til og med Ghemme), da elsker du disse.

Nå var det heldigvis ikke så mye igjen i katalogen. Trodde vi. For det er jo årganger av disse vinene. Men før det tok vi en tur i kjelleren (det vil si den kjelleren under bygget hvis noen lurte). Vinhuset er ungt, så man finner ikke så mange flasker fra tidlig 1900-tall akkurat, men det de ikke har i historie det har de i kapasitet. Vi vandret gjennom kjelleren der det var plass til usannsynlig mange «botti piccoli» (Kims nyord på italiensk for små botti eller store barriqes, Malvirà bruker en mellomting), men der bare 1/3 av plassen var utnyttet. Ingen tvil om at brødrene har store planer, og bygger deretter.

Når vi kom opp i dagen (det vil si kvelden) igjen var det tid for mer smaking, for det var mye på lager. Ojojoj, hva kan vi si? Kim kom stadig vekk tilbake til at Trinità 1998 var et funn. Og drakk opp nesten halve flasken. Tyskerne (og de litt mer stillferdige japanerne) som hadde joinet oss i selskapet ble også i merkbart bedre humør, og før vi visste ordet av det hadde vi smakt oss gjennom 11 forskjellige typer vin. Veien tilbake til Villa Tiboldi ble ikke så lang som

Nå snakker vi, 2 japanere, 3 tyskere, vi samt brødrene Roberto og Massimo i godt prøvesmakehumør

fryktet, men det måtte en hvil til før vi kunne gå ut å spise…

For spise må man. Når man er i Canale, handler det naturlig nok en god del om vin. De har et eget distrikts-enoteca (der du kan smake vin fra hele Roero) for eksempel. Men enotecaet er enda mer kjent for det som er oppå; all’Enoteca. For i etasjen over enotecaet er det en restaurant. Åpnet i 1995, stella Michelin i 2000. Davide Palluda, som driver all’Enoteca er Canales store sønn. Vi hadde jo selvsagt ikke bestilt bord, men det fikset Roberto (fra Malvirà altså) lett ved å ringe og si at han hadde to nordmenn som trengte et bord. Stasera. Grazie. Og det var det. Tidspunkt? Beh, her spiser man på kvelden og det er i 20-21-tiden. Kom når dere er klare. Og vi dit.

Det er undelig mye man kan si om maten på en slik restarant. Og vinen. Høydepunktet var likevel når Tone bestilte «Il Fassone – dalla testa ai piedi» uten å være helt klar over hva det innebar. I korte trekk er oversettelsen noe sånt som «kalv fra topp

Det er ikke bare god mat på All'Enoteca. Det er presentert på en måte som gjør at man nesten ikke begynne i redsel for å ødelegge et kunstverk

til tå»…hun fikk spørsmål om det var noe hun ikke likte, for det ville være en god del interessante ingredienser der. Da hun svarte at hun ikke likte innmat ble det en annen rett…Kim hadde egentlig bestemt seg for Il Degustiazione – Soprese (i korte trekk; «du får det vi har funnet på vår handletur i dag»), men feiget ut og bestilte Il Degustiazione – Selvaggina i stedet. Det var heldigvis bare 6 retter nemlig.

Vi har fortsatt litt vanskelig for å gjengi alt vi spiste (og ikke minst hva det var for noe), men at det var godt er i alle fall helt sikkert. Takk og lov for at det var en lang gåtur hjem til Villa Tiboldi.

Vi skylder nesten å opplyse om at samme dag, på formiddagen, tok vi turen innom Matteo Corregia. Gården ligger bare 500 meter fra Trinità (ja, du husket riktig dersom du mente at det var en av vinmarkene til Malvirà, faktisk den vinmarken som Villa Tiboldi ligger midt inne i).

Tidlig Marzo er ikke akkurat høysesong for vinprodusentene, og her hadde de til og med revet alt av smaksprøverom og utstilling for å pusse opp slik at alt var klart for sesongen med storinnrykk. Men vi ble tatt godt i mot av bonden selv (Matteos kone, Matteo selv døde i en ulykke for noen år siden, selv om man får inntrykk av at han er høyst levende på websidene), og hun disket opp et par smaksprøver ute i solen. Det var egentlig helt perfekt på en sådan dag. Vi gikk for nebbioloene som

Tone drømmer seg vekk mens hushunden har lyst til å smake. Hva er den egentlig oppdratt på?

vanlig. Først en Nebbiolo d’Alba la Val dei Preti, så selve Roeroen og til slutt Roero Riserva Ròche d’Ampsej. Hva kan vi si? Nammenam. To kasser med Roeroen og en (tre)kasse med Ròche d’Ampsej ble med hjem.

Er du heldig kan du plukke opp 2003-årgangen av sistnevnte på restutvalget på et Vinmonopol nær deg. Våre flasker får du neppe tilgang til, med mindre du befinner deg hjemme hos oss akkurat den dagen om 5-7 år når vi åpner første flaske.

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: