Skip to content

Vinitaly – 156.000/4.200/95.000

04/04/2012

Ja, tall er tall. Egentlig ganske så kjedelige i seg selv. Men når vi fyller dem med en mening så får de fort betydning (!). For oss var tallene i overskriften uten spesiell mening (selv om vi visste hva de handlet om, og hva de faktisk beskrev), men det å se det i virkeligheten…se det var ganske imponerende, irriterende, opplysende og slitsomt – på samme tid.

«Hva er det egentlig de skriver om», tenker du ganske sikkert nå. Vel, la oss holde deg på pinebenken et like øyeblikk til (og innføre ett nytt (og imaginært) tall: 1.000). Det var helt sikkert minst 1.000 personer på området med samme oppdrag som oss: Finne de beste av de beste av de beste og smake på dem (hva resten gjorde der kan man jo spørre seg, men la gå). For det handlet selvsagt om i grandi vini.

VinItaly er (som alle burde forstå, ikke et spesielt italiensk navn; Vini di Italia hadde jo vært litt tøffere etter vår mening, men alltid skal disse markedsfolkene få siste ord), verdens største (og i følge egne beskrivelser, beste,) vinmesse. Vi snakker om godt over 150.000 besøkende, over 4.100 utstillere (i praksis vil det si produsenter), og tett på 100.000 kvadratmeter med utstillingsarena (med andre ord; ta med gode sko (mer om det senere)).

I tillegg til selve vinutstillingen er det utstilling av alt annet du kan tenke deg grenser inn mot vin; mat, øl (!), brennevin, olivenolje, landbruksmaskiner, korketrekkere, vinpresser, vinskap, menyinnfatninger, …du ser poenget. Det er stort, og det krever sin langdistanseløper å komme gjennom alt på en dag. Det gjør man/er man selvsagt ikke, men heligvis varer VinItaly bare i 4 korte dager (det vil si fra 0930 til 1830), så det er mulig å få det meste med seg hvis man vil. Det vil man (i dette tilfellet vi) ikke alltid, så derfor konsentrerte vi oss om èn enkelt dag (når vi skriver «konsentrerte», er dette ikke helt sant, men vi forsøkte i alle fall, nysgjerrigheten strakk seg mye lenger enn viljen var i stand til å forflytte oss på en dag), og et par små distrikter. Det vil si Piemonte, Veneto og Toscana.

Vel, tilbake til begynnelsen (det vil si til starten av historien.) Det kan være en utfordring å komme inn på VinItaly i utgangspunktet siden det kun er åpent for professionista. Heldigvis sendte det anerkjente selskapet «Luddi bar» i Norge to representanter: Innkjøpssjef Kim og CEO Tone. Etter registrering var det bare å skrive ut billettene og komme seg gjennom sperringene. Når 150.000 andre skal gjennom inngangene kan det gå sakte, men det var strekkodescanning så det gikk bare et par minutter. På innsiden åpenbarer det seg dette:

Ok, jeg ser Lazio, Sicilia og Emilia-Romagna, men hvor er Piemonte, Toscana og Veneto? Dette kan ta sin tid...

Region etter region er representert med egne «små telt» (noen så store (regionene altså) at de trengte flere). Og hva er så disse teltene fylt med? Forhåpentligvis ikke luft? Vel, det skulle vise seg å være så mye mer:

Ja, da er det vel bare å ta fatt med smakingen, dette er den første boden i rekken av nærmere tusen...

Vi hilste på et par kjente (høres kanskje rart ut, men vingårder er ikke så enormt store, og vanligvis har vi møtt vinbonden selv eller hans/hennes nærmeste, og det er gjerne disse som møter på VinItaly), deriblant Lisa (som typisk nok ikke er i familien) fra Tommasi og Giacomo Grimaldi (representert ved Ferrucio (selve il capo)), og smakte oss gjennom utstillingene mens vi ble kjent med flere.

Aller først var vi hos Tommasi (der Lisa jobber) og smakte på deres nye produkt fra Toscana (ja, Tommasi holder til i Veneto men har kjøpt noen vinmarker i Toscana, og arbeider seg oppover på stigen der også), Alicante. En (etter vår oppfatning i alle fall) meget kraftig vin basert på spanske druer (her bannes det i kjerka, men de må få gjøre som de vil (banne i kjerka altså, det å drasse spanske druer inn i Italia derimot…) Rikelig med tanniner (håp som lagringsvin tror vi), ganske kompleks og ikke så lett tilgjengelig (med andre ord ikke en nybegynnervin), masse frukt. Vi merket også et streif av røyk, noe som gjorde at denne vinen kunne vært tatt for å være fra Australia eller Sør-Afrika. Det er sikkert håp for denne vinen, selv om den ikke stiller helt i samme klasse/kategori som det vi vanligvis forholder oss til.

I serien "ting du ikke visste du hadde behov for" - denne gang: Ståltanker med dekorasjon! Vel, dette må jo være det viktigste vi kan tenke oss når vi skal starte med vinproduksjon

Så var det plutselig tid for lunsj (tiden går visstnok fort når man har det hyggelig har vi forstått). På vei til restaurantområdet passerte vi utstillingene med alt som har med vin å gjøre. Flasker, korker, korkåpnere, etiketter, innpakning, kartonger, paller, presser, fat, flaskevaskere, vinkjellere i skap (!) osvosvosvosv. Sjelden har vi sett så mye som vi ikke engang visste inngikk (eller at vi hadde behov for (selv om Tone og Kim åpenbart hadde forskjellige behov)) i livssyklusen til en vin. Endelig noe nyttig, ikke bare godt. Men så var det jo denne lunsjen da. Vi har jo vært på «messelunsj» før, og hadde vel ikke så store forhåpninger til hva vi skulle få. Men etter å ha betalt oss inn et sted (20 euro per hode) fikk vi velge mat og vin fra en rikholdig meny, servert av hyggelige servitører. Gode og mette var det bare å gyve på med vinsmaking igjen.

Etter å ha vandret litt kom vi til Luigino Grimaldi, en produsent som også leverer til vinmonopolet (kun Barbera og Dolcetto (begge av fra (d’) Alba naturlig nok) og dermed delvis er mulig å få tak i hjemme. Vi møtte noe vi oppfattet å være overhodet, en person som tydeligvis ikke var så veldig komfortabel med salgssituasjonen. Han var veldig nysgjerrig på hva vi mente om vinene hans (naturlig nok, det tar år å produsere gode viner), men vår oppfatning var at han nok har betydlig mer produsent enn selger i seg (sagt på en annen måte; det er potensiale for forbedringer i salgsleddet (kanskje det er snakk kraftige utbedringer av et sønderbombet salgsgen)).

Uansett, vi smakte på hans Nebbiolo d’Alba og syntes den falt litt igjennom i forhold til andre Nebbiolo d’Albaer vi har blitt kjent med gjennom noen måneder (men billig er den, circa 7 euro flasken (det skulle tilsi 40 kroner eksklusive norske særfenomen (det er sikkert straffetoll på konkurrerende produkt i forhold til noe Tine produserer)), mens Barbarescoen hans og Baroloen absolutt var der oppe der de skal være. Prisen på disse var også lave (i forhold til hva vi har blitt vant med i alle fall, sjokk venter oss i Norge vet vi), skulle ikke forundre oss om disse dukker opp på Vinmonopolet en gang.

Vi traff også på Daniele Pelassa, en vinprodusent vi møtte (det vil si vi møtte noen av flaskene hans) da vi var i Montà en gang i mai 2011.  Denne gangen traff vi også den hyggelige personen bak flaskene, samt hans Nebbiolo d’Alba Sot (god), Roero Riserva (bedre) og Barolo (best). Man drømmer seg ikke tilbake til Norge når prisen for en flaske knallgod Roero Riserva ligger på 10 euro, mens den litt enklere Nebbiolo d’Alba koster 155 kroner på vinmonopolet…

Smaking på 6 forskjellige prosecco. På én stand. Du blir i godt humør om du vil det eller ikke. Normalt vil du det når du drikker prosecco!

Det er jo heller ikke til å unngå at man passerer en og annen produsent av prosecco, og da må man jo stoppe. For å smake. Som tenkt, så gjort (flere ganger faktisk, men vi kan jo ikke dele alle detaljer her). Prosecco har den fantastiske egenskapen at den skaper en hyggelig og oppbyggelig atmosfære, uten å være for «stiv» og formell av seg. Det skal smelle av korken, men det skal ikke fosse ut som champagne. I motsetning til champagne er prosecco også veldig lett tilgjengelig (les: Lettdrikkelig), og er derfor en drikk som kan benyttes både før og under festen (omtrent som nordmenn drikker øl egentlig). Nå finnes det jo flere typer prosecco (på samme måte som champagne), men går du for brut eller secco (tørr) kan du være trygg på at det ikke er dessertvin du har kjøpt. Vi fikk oss noen gode smaksopplevelser, og en fin opptur før vi satte kursen mot utgangen.

Men før vi kom dit havnet vi inn i en annen «avdeling». Det viste seg at det var mer enn vin som var representert på messen. Etter å ha tråklet oss gjennom et par tusen kvadratmeter med olio di olivo (selvfølgelig med mulighet for smaksprøver), prosciutto, formaggio,  italiensk øl, krydderier og uendelig mye annet begynte vi å nærme oss utgangen.

Mette av vin og opplevelser satte vi kursen mot en koselig ristorante i Peschiera del Garda et stykke utenfor Verona. Det ble tidlig kveld. Stakkars de som gjennomfører alle fire dager.

Reklamer
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: