Gå til innhold

Året som gikk og felice anno nouve!

30/12/2011

Årsavslutning er for svært mange gjerne en tid for oppsummering, refleksjon og ettertanke. For noen er det samtidig en tid for å

Juletrær TRENGER ikke være så dumme når alt kommer til alt (sitat Kim)

forberede det som kommer i det nye året. Siden vi har over norm tid (det er en sannhet med modifikasjoner, våre dager er fyllt opp med gjøremål selv i disse rolige romjulstider) skal vi gjøre alle tre, og til alt overmål i rekkefølge! Velkommen til felice anno nouve speciale!

Vi starter med…Oppsummering

Det står ganske mye i de 34 innleggene vi allerede har laget siden mai 2011. Beskrivelser av lange og gode måltider. Utallige viner (i all hovedsak italienske selv om det snek inn seg et par tyskere, sveitsere og franskmenn.) Lange og korte (og gode!) reiser (både på utenfor allfarvei), fantastiske opplevelser, noen overraskelser og hyggelige mennesker i kø. Men det står jo ingen oppsummering av alle disse opplevelsene. For å bøte på det tenkte vi først å skrive et lite sammendrag om alt, men vi fant fort ut at det faktisk ikke går an å koke det ned til et lite avsnitt. Det er rett og slett så utrolig mye. Så da ble det følgende setning:

Vår livsbagasje har fått påfyll med alt det vi har opplevd de siste 8 månedene, og vi er klar for mer!!!

Bagasjen har blitt enormt omfangsrik, men på ingen måte tung å bære (ikke helt ulikt kunnskap altså, men ikke helt sammenlignbar: Du kan lage mat hvis du har kunnskap (en oppskrift), men du kan skape et måltid hvis du tar i bruk dine opplevelser).

Siden det er nyttår og kåringer og utvelginger og priser og alt sånt, har vi valgt å lage vår egen kåring: Beste (i alle mulige former av ordet) opplevelse innefor våre sterkt avgrensede kategorier: Mat, Vin, Kultur, Utenfor allfarvei og ikke minst outsiderkategorien Kuriositeter og babbel. (Trommehvirvel i forbindelse med opplesning av kategorivinnerne må du nesten lage selv):

  • I kategorien «Mat» går prisen til… Cucina di Barolo! Juryen legger spesielt vekt på presentasjon, smak og service under en eksepsjonell lunsj hos Il Vigneto. Vi gratulerer!
  • I kategorien «Vin» går prisen til…ALLE VINMAKERE I ITALIA (i alle fall i Piemonte, Toscana, Veneto og Emilia-Romagna). Juryen brukte svært kort tid på avgjørelsen, og ville ikke uttale seg ut over følgende: Sånn er det. Neste!
  • I kategorien «Kultur» går prisen til… Cucina di Barolo. Eller ikke. I bollito di Barolo! Juryens begrunnelse: Makan til liv og røre konsentrert inn i en lunsj!
  • I kategorien «Utenfor allfarvei» går prisen til… Le mura e le torri! Stopp på et tilfeldig sted, «bare» fordi det var tid for pranzo. Hvem skulle trodd at en liten tur utenfor motorvei og hovedvei kunne gi sånne opplevelser?
  • I outsiderkategorien «Kuriositeter og babbel» går prisen til…Parkering i Italia (for tiden v2.1)! Juryens begrunnelse: En stadig utvikling viser jevn fremgang og at kandidaten aldri gir opp i å komme opp med enda mer kreative parkeringer enn tidligere. Vi er spendte på fortsettelsen!

Vi takker alle kandidater som denne gangen ikke rakk helt opp, og ønsker dem lykke til videre i sin søken etter å bli kjente og berømte!

Jul i Arona

Så litt…Refleksjon

Store ambisjoner om å besøke Italia ble for vår del raskt redusert til litt mer realistiske ambisjoner om å rekke over deler av Italia nord. Rart med det, men på avstand virker mikrolendet absolutt overkommelig i størrelse. Italia? Er jo ikke større enn litt av Norge. Hvor lang tid kan det ta å komme seg gjennom det egentlig? Et par dager kanskje? Joda, hvis du bare skal reise over eller gjennom landskapet så stemmer det. Fly, lyntog og motorvei får deg frem, men det er stort sett det hele. Skal du oppleve noe annet enn fremdrift må du stoppe.

Ta på bakken.

Jo nærmere du kommer, jo mer forstår du at du aldri kommer til å rekke over alt. Ikke engang deler. Ikke engang deler av delene. Hvis du bare ønsker å gå dypt nok ender du bare med å bli utrolig godt kjent med det under føttene dine, mens druerankene gror rett bak deg og sommer blir til høst blir til vinter.

Kanskje litt overlesset med hverdagsfilosofi det der, men vi tror du (det vil si leseren) tar poenget. Og da gjenstår det jo bare å finne sin egen middelvei; den som gir størst grad av opplevelser. Helt nedpå jernet (ta jobb (eller kanskje overta?) hos il ristorante, la cantina eller azienda agricola) eller oversikten (være et levende oppslagsverk i vini di Barolo eller kjenne alle ristoranti i nærområdet med stjerne i Michelenguiden)? Ditt liv, ditt valg.

Og så litt…Ettertanke

Dette bør alle få oppleve. Eller. Ikke få, men ta. Ta muligheten. Den er der. For alle som vil.

Forberedelser for 2012

For oss er naturlig nok det nye året (som jo blir vesentlig kortere (som friår i alle fall, vi setter kursen nordover i slutten av april)) under full planlegging. Gennaio og Aprile er  allerede fylt opp med reiser, mottakelser og fremtidige opplevelser, Febbraio begynner  å ta form når det gjelder reiser for å bli mer kjent i Piemontes vinkjellere, så det er det vel egentlig bare Marzo som gjenstår som fritt spillerom.

Vil gleder oss! Felice anno nouve!

Stemingsbilde fra Sesto Calende i disse rolige romjulstider

Cucina di Piemonte

14/12/2011

Det har handlet en god del om mat i disse innleggene, og det er ingen grunn til å legge skjul på at det er fordi vi lager og kommer over en god del mat. Og det er med mat som med vin; det må smakes. Det har vært skrevet kokebøker og rundereisekokebøker opp og ned om kjøkkenet i Toscana, og noen ganger helt ned på detaljer om Chianti (se for eksempel Svarte haner og ville griser). Og så har det vært skrevet mye om Italia generelt når det gjelder mat. Men etter hvert som vi har fartet rundt i Italia nord har det slått oss at kjøkkenet i Piemonte slett ikke er noe å kimse av (det heller).

Ut fra denne observasjonen valgte vi nok en gang å oppsøke noen som kunne lære oss å lage mat, denne gang en ekte Executive Personal Chef som det heter på ny-Italiensk. Vi datt også innom steder rundt Barolo som vi tror det kan være fornuftig å dele inntrykkene fra, og denne gang skal du som leser få begge deler.

  • Mat på Piemontesisk – hjemme hos reportasje 2

Pastabaking hjemme hos vår Personal Chef

Vi er jo ikke av typene som mener vi er utlært etter et kurs på noen timer. Spesielt ikke hvis det gjelder mat. Da kan det være lurt å oppsøke profesjonell hjelp. Så tenkt så gjort. Vi fikset oss en kokk (ja, sånn kokk med egen ristorante) og meningen var at vi skulle kokkelere litt på hans ristorante i Belvedere Langhe.

Sånn ble det ikke, for han hadde problemer med oppvarmingen der (vi var oppe og kikket, vi tipper det var 10 grader der inne). Dermed var det bare å ta til takke med leiligheten hans i stedet (som ligger rett under restauranten). Egentlig helt greit siden vi bare var to elever. Piergiorgio Pezzolesi er ingen smågutt i faget (bare sjekk hjemmesidene hans), men han var grei og senket seg ned til vårt nivå både når det gjaldt ferdigheter innen matfaget og italiensk språk.

Denne gangen skulle vi lage en 2-retters middag; primo e dolce. I tillegg fikk vi servert en quiche som kokken hadde laget selv. For det tar nemlig tid å lage mat. Spesielt siden vi skulle lage pasta. En god del pasta skulle det vise seg. Vi startet som vanlig med å lage dolce‘en som ble kalt Bonèt. Ingredienser som Amarettikjeks, rom og caffè bør gjøre de fleste interessert. Vi har oppskriften.

Pastasentralens produksjon, her i serveringsporsjoner (ca 70 grammi)

Så var det over på pastamekkingen. Og denne gang var det ikke noen lettvinte greier. Og denne gangen sitter det (Kim har gjentatte ganger testet ut at han husker hele prosessen). Det hele er jo enkelt å blande sammen (1 egg pr hundre gram mel (typo fino «00», som du, av årsåker bare Landbruksdepartementet kjenner, må betale en hel haug med penger for å få tak i hjemme i Norge, hvis du i det hele tatt får tak i det) og kna i vei. Bare det at det krever litt teknikk, tålmodighet, kraft og, hvis man som oss skal lage 2 millimetri tykke tagliolini, riktig verktøy (blant annet en stor kniv og en matterello.)

Hjemmelaget pasta er ikke bare enkelt å lage, det er dertil mye bedre på smak enn kjøpepasta også (les fresco), og helt fullstendig uten tilsetningsstoffer av ymse slag.

Men, pasta kan jo ikke være en egen rett i seg selv. Man må ha noe til. Denne gangen laget vi en ostesaus av en annen verden (osten er en meget spesiell kuost fra Castelmagno (Castelmagno, DOP) og koster en god del selv her i Italia. Til gjengjeld er den er god, og passer veldig godt i forskjellige matretter.) En slik ostesaus må spises umiddelbart mens den er varm og flytende, ellers blir det bare gummikonsistens! Vi kan ikke si annet enn at vi hadde et godt stykke ost med hjem.

Ingen mat uten drikke. Pierigiorgio lot oss smake en Rosso Langhe, en vin sammensatt av nebbiolo, barbera og dolcetto-druen (blandingsforholdet varierer mye, les på etiketten før du kjøper!) Interessant, og  faktisk ikke så aller verst til mat. Nebbioloen har etter vår oppfating en tendens til å være slem med pasta, men når den var litt «utvinet» som i dette tilfellet ble det faktisk et bra resultat.

Så var det å smake på dolce‘n vi hadde hatt i ovnen. Blir nok laget flere ganger kan vi vel si som konklusjon på den.

  • Skikkelig på bærtur (druetur?), blindvei og flaks med det

Når man, som vi har gjort, kjører rundt på måfå for å bli kjent i et område, ja da hender det at det nærmer seg lunsjtid og man blir sulten. Samtidig er det sånn i Italia at man må huske det magiske klokkeslettet 14.30. For etter 14.30 er det tilnærmet umulig å få tak i lunsj på ristoranti, med mindre disse ristoranti samtidig lager pizza da. For klokken 14.30 går il coucho hjem, og han kommer ikke tilbake før rundt middagstider, det vil si 19-tiden.

Sånn kan også tunfisk og kalv se ut. Legg merke til den delte kapersen. Her er det en kokk som er nøye!

Når vi hadde trakket oss gjennom Alba by og satte kursen mot ytterkantene av kartet for Barolo-distriktet, begynte sulten så smått å melde seg. Vi var i en liten by som heter Roddi, men der fant vi bare én ristorante som så ut som om den hadde åpent, og den stengte kjøkkenet 13.30. Klokken var 13.25. Gode råd ble plutselig dyre og vi satte oss i bilen å staket ut kursen mot en litt større by. Uten kart. Og uten GPS. Og det må jo bare gå bra.

Etter å ha kjørt i 10-15 minutter på kryss å tvers mellom drueranker havnet vi plutselig på en blindvei. Det vil si, vi kunne nok kjørt videre, men bonden hadde nok kommet etter oss med høygaffel eller det som verre er.

I det vi snur bilen ser vi at gården ikke bare er en gård, det er også en ristorante! En åpen en! Så da var det bare å komme seg inn i Il Vigneto. Overraskende stor og lys ristorante og med en meget interessant meny (som du kan sjekke her). Kim bestilte «Il vitello tonnato… di nuova generazione» (normalt er dette kalde skiver av kalvefilet med en fyldig tunfisksaus på toppen, men denne gang var det jo «den nye generasjonen»; et stykke med fersk tunfiskfilet som var innsurret av en skive med kalv og deretter raskt svidd på utsiden. Resultat: En lun rett med kalveskive ytterst og tunfiskcarpaccio innerst) som antipasto og det samme som Tone, en «Agnolotti del Plin tradizionali al sugo d’arrosto», som primo. Dette er en pastarett som består av pastaputer fylt med kjøtt, og normalt bare med varmet olivenolje som saus, og med en dasj Gran Padano (parmesan) på toppen.

Det er ikke veldig ofte vi tar bilder av maten på en ristorante, men denne gangen måtte vi nesten det. Presentasjonen av antipasto‘en til Kim var fantastisk (og smaken likeså skulle det vise seg). Det samme gjaldt pastaen. Til det hele tok vi en Pio Cesare Nebbiolo d’Alba 2008 (nei, finnes ikke på Vinmonopolet, men de har en Barbera, Barbaresco og en Barolo hvis du vil smake Pio Cesare og kjenne hva «han» kan) som viste seg å være et godt valg i seg selv. Skulle du være i nærheten en gang skal du også vite at de har noen rom til leie hvis du ikke klarer å ta deg ut igjen etter et utrolig godt måltid…

Stakkars mennesker på pakketur i dette området, det er jo gull overalt hvor du er på villspor! La GPS-en ligge hjemme er vår enkle oppfordring.

Cucina di Piemonte. Eller ikke. I bolliti di Barolo

08/12/2011

Vi lovte i forrige innlegg at det skulle bli I bolliti di Barolo og Cucina di Piemonte denne gang. Det blir det ikke. Det blir bare I bolliti di Barolo siden Kim har skrevet seg så langt bort at det ble alt for mange ord til at også Cucina di Piemonte skulle få plass. Dermed er dette siste innlegget (altså Cucina di Piemonte) flyttet en uke nærmere jul i tid. Så sånn er det. I mellomtiden:

Her blir det fest! I forbindelse med at vi lette etter et sted å bo i Barolo kom vi «uforvarende» inn på sidene til Barolo comune og oppdaget til vår store, og positive, overraskelse at det skulle være fest i Barolo samtidig som vi var der. I hvert fall virket det sånn, det var bare for oss å oversette teksten først. Overskriften «I bolliti di Barolo» var i alle fall ikke egnet til å skremme oss vekk (vi har laget Bollito Misto (direkte og fritt oversatt blir det noe sånt som «kokt ymse») her hjemme, en klassisk vinterrett i nord-Italia som i korte trekk går ut på å kaste (det vil si legge) alt du har av kjøtt i en gryte (minst okse, kalv(etunge og  -kinn), høne og svinepølse) med litt grønnsaker og deretter la det koke til det detter fra hverandre. Høres det fristende ut (det bør være på nivå med å tenke hva man liker med fårikål, bare uten får og kål, men med andre, og for mange, bedre ingredienser) anbefaler vi å besøke websiden til Confraternita del Bollito Misto, dette er folk som tar jobben seriøst.

Tilbake til Barolo. I bolliti di Barolo betyr i veldig overført betydning noe sånt som kokerier fra Barolo. Det kunne vi jo ikke la gå fra oss. Spesielt ikke siden det skulle være lunsj, da fikk vi jo muligheten til også spise middag litt senere på kvelden (Barolo er et lite sted, men tettheten på gode ristoranti er så høy at du kan spise deg helt vekk.) Tenkte vi.

Vi forsøkte å melde oss på via epost, men det ble tydeligvis ikke registert så vi troppet opp hos slakteren (il maccelaio) i Barolo og meldte oss på der. Det var han som var initiativtager for hele greien, og vi ble vel tatt imot. Vi knotet oss frem på italiensk og ble i hvert fall notert på gjestelisten (det var solo prenotazione, så det var nødvendig å melde seg på for å ha en sjanse til å få være med). Vi så at de hadde satt opp partytelt ute på Piazza Caduti per la Libertà, så ting var tydeligvis i rute. Så var det egentlig bare å vente i et par dager til moroa startet. Resultatet av ventingen finnes i stor grad i innlegget som heter «Barolo.»

"Alle" i Barolo var ute og spankulerte denne dagen, og da dukket det jo opp torghandlere som ville selge dette og hint

Så kom den store dagen, (for oss i alle fall, det viste seg jo å være en helt vanlig søndag) og vi, som veldig mange andre, lusket rundt i gatene og kikket bort på teltet hver gang vi gikk forbi. Matduften ble sterkere og sterkere etter hvert som klokken nærmet seg 12 (det var jo lunsj må vite, men varmretter) og til slutt klarte ikke vi å vente lenger og tok oss inn i teltet. Vi ble funnet på gjestelisten etter litt om og men (ikke rart siden vi av en eller annen registrerte oss på BjerregÅrds-navnet), og slapp inn. Det var ikke mange til stede da vi kom, kanskje en 30-40 stykker, men de var i godt humør.

Vi ble tilvist plasser (ingen egenvalg der i teltet), og havnet ved siden av en del andre som neppe kjente hverandre fra før. Noen fra Torino, noen lokale (tror vi fortsatt, siden Tone forsøkte å finne ut om de var lokale og spurte «Abito a Barolo?», noe som betyr sånn circa «Jeg bor i Barolo?» De svarte med et velmenende og bekreftende «Si«, så vi forestiller oss at de forstod at spørsmålet var rettet til dem). I det hele tatt var det mange italienere der. Og 2 nordmenn. Og ikke så mange andre stranieri slik vi forstod det. Kanskje ingen andre, våre nyvunnede bordvenner var i hvert fall enige om at vi var de eneste.

Det nærmer seg klokken 13, og det er liv i leiren

Det nærmer seg klokken 13, og det er liv i leiren

Vi ble raskt inkludert i gjengen, og samtalen(e) gikk flytende. På italiensk. Vi er ganske sikre på at vi fikk med oss det meste (til og med historien til han som fikk 5 punkter på førerkortet siden han kjørte for fort, og tydeligvis klarte å snakke seg til «rødt kort» (det vil si relativt permanent fotgjenger) når han oppdaget og påpekte at politikvinnen som stoppet ham var blond og dermed umulig kunne ha peiling på dette med å kjøre. Det herlige med slike episoder (ikke sånne trafikkpolitiepisoder!) er at det pågår en haug med samtaler på tvers over bordet og du kan melde deg på hvilken du vil. Dog bør du ha litt italiensk innabords, for det går fort, og det blir ikke tatt hensyn til stranieri og ordbøker…

Apropos italiensk innabords. En lunsj med venner er jo hyggelig, men det hadde jo vært greit med litt å putte i magen også. Når vi satte oss ned lå det grissini på bordet, og det sto pent stablet med flasker av «hjemmelaget» (i den grad produkter fra Barolo kan kalles det) Dolcetto (hverdagsvin altså). Her var det bare å forsyne seg. Hvilket alle gjorde. Til gangs. Ikke dårlig start på en relativt vanlig søndag, det. Dette, kombinert med en helt ønskelig temperaturstigning forøvrig i festlokalet med de flagrende veggene (det vil si, de flagret ikke så mye, det var vindstille og blå himmel ute) gjorde at stemningen økte raskt.

Nå er det jo slik at en lunsj ikke bare kan bestå av Dolcetto og grissini (spesielt ikke det første, i følge Kim). Selvfølgelig kan den det, men bør vel egentlig ikke. Uansett,

To av gjestene vi ble kjent med, han med 5 prikker.

når grissini i store mengder var fortært og vinen hadde gitt snakketøyet hos noen enhver en liten puff, så begynte maten å strømme på. Vi har valgt begrepet «strømme på» med omhu, for det var mye å ta av.

Første servering: Forrett/antipasto bestående av Tortino di Erbette (en svær slais med et krydret og ostet pastastykke (beklager, bedre ord finnes ikke tilgjengelig))

Andre servering (det er jo lunsj, man opererer ikke med hovedrett og sånn da): Cotechino con lenticchie (krydret (det smakte jul!) svinepølse med linser) og Gran bollito misto (en kvart høne servert med litt grønt, kalvetunge og ymse morsomheter rundt på kalvehodet.) Alle rettene (tre serveringer) ble servert med fritt valg av fire forskjellige salsaer og insalata verde (fersk salat som det nok heter på godt norsk. Forøvrig ingen andre enn oss som spiste sånt så vidt vi kunne se.)

Midt oppe i dette kom årets Barolo (det vil si druene som ble høstet i 2007), produsert av Barolo by sitt eget kooperativ. Ekte DOCG, men naturlig nok fra markene rundt omkring. Vi våger å si at den faktisk var god, men at den nok hadde hatt godt av et par år til i kjelleren (med så mye tanniner skulle det bare mangle). Men absolutt drikkelig, og spesielt til et såpass fett måltid.

Etter denne lette innledningen fikk vi servert en spesialitet fra Piemonte; Agnolotti al plin in brodo. I korte trekk er det en slags kjøttsuppe med pasta som har innbakt flere typer kjøtt. Så der forsvant tynn kjøttsuppe som vår favoritt som vinterrett…Siden sulten fortsatt gnagde i oss  og alle de andre til stede valgte kjøkkenet å kjøre på med en lett dessert: Pere al vino. Direkte oversatt: «Pære

Denne ble servert som kosedrikk. Siden det er dolcetto skulle det bare mangle at den var fra 2011. Men den er også merket med dagen den skulle forbrukes! (27.11.2011 for de som ikke orker å forstørre bildet)

godt soyet i varm vin, servert hel.»  Tilbehør: Barolo Chinato (også behørig nevnt i tidligere innlegg). Jaja, hva må man ikke innta (frivillig). Så var det caffè (husk at det alltid kommer etter dolce i Italia, du er på et superturistifisert sted hvis du får caffè til desserten (selv om du skulle finne på å be om det)).

En sånn lett søndagslunsj kan man ikke klage på, spesielt ikke når flesteparten av rettene er varme. At måltidet også inkluderte løpende forsyninger av vin, herunder Barolo, og vann, var det jo ikke mer å forvente at måltidet ble enormt kostbart. Vi måtte ut med hele 25 euro per person…

Det ble ikke middag den kvelden.

Dette var første gang I bolliti di Barolo ble gjennomført, og det så ut til å bli en kjempesuksess. Slakteren sa at dette skulle bli en tradisjon om det ble en suksess. Da er det bare å gjette hvor vi er i slutten av november 2012.

Barolo.

04/12/2011

Endelig et innlegg uten tendensiøs overskrift tenker du nok. Men det er nå engang sånn at Barolo snakker for seg selv. Så sånn er det.

Høsten er fin. Ikke bare på grunn av mat og vin og sånn, men også på grunn av alle turistene. Som er hjemme. Det gjør det fint å reise rundt på populære reisemål på denne tiden. Ofte er byene og stedene fulle av folk som skal ditt og datt, vinen er varm og maten mer eller mindre masseprodusert. Non in autunna. Vi pakket derfor snippsekken og satte kursen mot det ingen sier men vi tenker; Piemontes hjerte: Barolo-distriktet. Ikke det, veldig mye bra også utenfor Barolo, og også når det gjelder vin (Roero for eksempel. Eller Barbaresco. Eller resten av Langhe).

Barolobyen sett fra en drueranke. Merk: Du ser 95% av byen.

Uansett. Vi tok oss til Barolo. Selve Barolo-distriktet ligger bare 1.5 timer unna Sesto Calende (det vil si circa 17 mil), så det er ingen stor operasjon å komme seg dit for oss. Barolo er som et kinderegg; et sted (Barolo «by» og «bykommune», det vil si landsby med circa 600 innbyggere pluss tilliggende herligheter som er enda mindre), et vindistrikt (som strekker seg over 3 hele  kommuner og delvis 8 andre rundt Barolo) og et DOCG-merke på vin som kanskje de fleste kjenner til: Barolo.

Det klinger det navnet der. Barolo. Der er der oppe med Barbaresco og Brunello. Bare at det ligger over.

Stedet Barolo ligger circa 15 minuti kjøring sør for byen Alba (som ligger sud  sudest for Asti hvis noen er lokaltkjent). Når man passerer Alba på vei sørover blir veiene smalere og smalere (nesten så de nærmer seg norske motorveier) og mer og mer svingete (nesten så de nærmer seg norske….motorveier). Små åsrygger (på kanskje 100-200 metri høyde) begynner å reise seg, og langs disse er det drueranker så langt øyet kan se. Og det gjennomsnittlige øyet kan se ganske langt på en solfylt dag (så lenge det ikke er for mye motsol.) På toppen av åskammene er det ofte en landsby. Så også med Barolo («byen» altså). Vi hadde skaffet oss innkvartering i en B&B (det er bare ett albergo i Barolo, og vi hadde forsåvidt ikke tenkt å sitte alt for mye på rommet), og det var ikke vanskelig å finne frem dit når vi hadde funnet frem til selve byen. Ett skritt hit og ett skritt dit og så er du der.

Downtown (Sotto Cittá) Barolo

Vindistriktet er heller ikke stort, det tar bare et par timer å kjøre innom samtlige kommuner som inngår i Barolo-distriktet. Selv om distriktet er lite, inneholder det mye. Eller mange. Veldig mange. Vinprodusenter.

For det er jo vin det går i her. Barolo. Nebbiolo. Barbera. Dolcetto. Og noen få andre, men de trenger vi ikke nevne her (må nesten ansees som eksperimenter). Nå er det sånn at en Barolo (vinen altså) er basert på Nebbiolo-druer. Så en Barolo og en Nebbiolo kan i grunnen være den samme vinen. Men det er sjelden sånn siden det kreves lang (DOCG-kravene er minimum 3 år lagring, hvorav 2 av dem må være på fat (5 år totalt for riserva)) lagring for å kunne kalle noe for en Barolo. De to andre vinene (altså ikke Nebbioloen) har sitt navn fra druene og stedet: Barbera d’Alba og Dolcetto d’Alba (raskt oversatt til norsk: Barbera fra Alba, Dolcetto fra Alba). Disse druene har helt andre egenskaper når det gjelder aroma, smak og lagringsmuligheter, og det gjenspeiler seg også i prisen.

Barbera er (normalt) en syrlig og fruktig ung vin og skal drikkes sånn, og brukes normalt til kalv (noe det spises mye av i Italia), svin, relativt «tamme» fugler (and, gås, kalkun) og gryteretter (herunder pastaretter med kjøttsaus), mens Dolcettoen er hverdagsvin (ung, fruktig, veeeeldig lettdrikkelig, og krever egentlig ikke så mye mat).

Alle produsentene vi kunne finne produserte minst disse 4 vinene (Barolo, Nebbiolo, Barbera og Dolcetto). I tillegg kom enkeltdruemarksviner (få druer er mer kresne enn Nebbiolo-druen sies det, så det kan være svært stor smaksforskjell bare på basis av om markene er vendt mot solen på morgenen, dagtid eller kveld (eller hele tiden)), dessertvin (mer om det senere, den er molto particulare i Barolo!) og selvfølglig Grappa. Og kanskje en og annen vin produsert på druer kjøpt inn fra Barbaresco (også et DOCG-distrikt, litt nord av Alba, også basert på Nebbiolo-druen) eller rundt omkring (gjerne en Barbera eller en Nebbiolo til). I tillegg: Forskjellige årganger av Barolo og Nebbiolo d’Alba. Så der står du da, og kan smake deg frem mellom 8-10 viner. På EN gård. Vi forstod raskt at dette ville ta tid…

Ingen besøk i Barolodisktriktet uten prøvesmaking eller degustiazione som det heter på fint. Vi var innom Serio e Battista Borgogno, Giacomo Grimaldi og Renato Ratti (som du faktisk får kjøpt noen flasker av på Vinmonopolet, de andre har vi ikke sett før). Som vanlig mer eller mindre på måfå (Renato Ratti kjente vi til etter å ha møtt ham på Vinmonopolet, men ellers er det relativt ukjente og litt slump som gjorde at vi stoppet akkurat der vi gjorde).

Signore Ratti er stor. Ikke nødvendigvis i person (det har vi ikke fått rede på siden vi ikke fikk treffe han personlig (noe som har vist seg å være av unntakene for vår del faktisk; vi treffer nesten alltid vinbonden eller hans/hennes bedre halvdel.)) Det bærer alt på eiendommen preg av. Vi har bare en gang tidligere vært i et smaksprøverom av samme dimensjon og plassering som denne, og det var Isole e Olena. Hele Barolo (med unntak av kommunen/byen han selv er plassert rett under; La Morra) dine føtter. Og da mener vi alle kommunene i Barolo-distriktet. Bra det var litt disig, ellers hadde vi ikke kommet oss derifra. For Baroloene deres er heller ikke spesielt dårlige. Vi smakte tre (Marcenasco 2007 og Rocche fra 2006 og 2007), og endte selvsagt opp med en kasse Rocche. 2007. Etter vår mening langt bedre enn 2006, men har du sansen for litt mer drikkeklare Baroloer bør du kanskje gå for Marcenasco i stedet. Ikke verst den heller, og trenger ikke så lang tid i kjelleren din før den er klar til innsats. Og så finnes den på Vinmonopolet. Ratti har også en veldig god Nebbiolo d’Alba (Occhetti), og den kan du også få på Vinmonopolet. Vi tar derfor ikke med oss hjem så mange av den.

Utsikt fra druemarkene til GG

Vi var som nevnt også innom Giacomo Grimaldi (nå kalt «GG» av oss), en vinmaker som bor 200 metri fra sentrum av Barolobyen. Vinkjelleren hans var et hull.

Et skikkelig hull. Vi mener det. Et SKIKKELIG HULL! I bakken. Der den gamle kjelleren hadde vært. Så nå var det full fart med å bygge ny. Liten tid til oss, og lite plass generelt akkurat nå, men vi fikk da snakke med Ferrucio selv (sønnen og dagens vinmaker) og Giacomo (som var heller lite stabil på andre språk enn in-Barolo-Italiensk). Og kjøpt en kasse med deres helt herlige Nebbiolo d’Alba som vi ved en tilfeldighet/lykketreff hadde funnet frem til selv (det vil si, Tone nærmest lukket øynene på et restaurantbesøk (RossoBarolo) og valgte tilfeldig i de tre sidene med Nebbiolo-viner (vinkart i Baralo av betydelig tykkelse som man forstår)).

Vi tok oss også en ettermiddagstur opp i druemarkene, et fantastisk skue.

Signore Serio personlig. Foran noen av smaksprøvene vi fikk dele med ham.

Man rekker sjelden flere enn 2 vinbesøk per dag, og dagen vi besøkte Serio e Battista Borgogno (obs, det er faktisk 6 Borgogno-familier i Barolo, så ikke all vin merket Borgogno er av den Borgognoen her) fikk vi ikke presset inn mer enn ett besøk.

Vi var som vanlig heldige og traff rett på Serio (broren Battista døde for mange år siden, men de har beholdt navnet hans). Han (det vil si Serio) var i det gode lune akkurat denne dagen (ikke det at vi vet at han er i dårlig lynne ellers, men man kan jo aldri vite) og ville gjerne fortelle om vinene sine. Siden han ikke er noe særlig sterk på engelsk eller norsk, snakket han utelukkende italiano. De få gangene vi datt av fikk han datteren inn til å oversette. Bra konsept.

Vi hoppet over Dolcettoen (hverdagsvinen altså) hans, og gikk rett på Barberaen. Vi endte opp med 12 flasker av den (man må jo ha litt til hverdagsgodt til jul også, ikke bare julegodt). Så var det på tide å smake godsakene. Nebbiolo d’Albaen hans var nydelig, så vi tok 12 av den også.

Så var det Baroloen da. Serio sine drueranker der han dyrker sine Nebbiolo-druer som skal bli til Barolovin står på et sted som heter Cannubi. I følge eksperter er dette en av tre indrefilter (Gran cru) i Barolo-distriktet (de andre er Brunate og Sarmassa). Nå er Serio tilfeldigvis også av den gamle skole (ikke noe stål eller småtønner (barriqes) her), alt skal skje på store botti. Det kunne altså ikke gå galt. Vi fikk prøve oss på 2004 og 2005-årgangen. Og vips hadde vi 6 (når det gjelder Barolo er det nemlig ikke bare spørmål om hva du har lyst på, men også hva du føler du har råd til) flasker Barolo Cannubi Riserva 2004 i bilen også. Da begynte moroa, for noen og enhver hadde blitt varm i trøya. Frem kom Barolo Chinato Vi hadde aldri smakt noe sånt før, så vi måtte prøve. «Vinen» består av Barolo blandet med krydder, slik at den etter Kims mening smaker som en mellomting mellom en ubestemmelig rødvin og en Fernet Brancha. La oss skrive det sånn: Juryen er delt på om dette var en god idé. Uavhengig av det kom det med en flaske Barolo Chinato i bagasjerommet. Så da var det bare å smake på Grappaen som gjensto. God den også faktisk, så den ble også med. Godt det bare var 500 meter tilbake til Barolo…

Neste gang: Cucina di Piemontese, I bolliti di Barolo

Walliser alpen – Ikke for de med høydeskrekk

27/11/2011

Denne lille historien har vi spart på en stund. Ikke det at den er dårlig eller ikke har latt seg skrive, men det har liksom aldri passet seg sånn å skrive om fjellpartier når det er så mye mat og vin å snakke om. Uansett, her er den:

Vel, alper er alper, ikke sant? Sånne høye fjell med sne/snø/sny/neve på? Bratte sånn at man må ha klatreutstyr for å bare å komme opp på den første knausen? Nope, det er ikke helt sånn. Dette er en liten historie om hvor lett (og ikke minst tungt!) det kan være å komme seg opp i høyden når man besøker land som har mye av det (høyde altså). Vi bor jo som kjent for tiden i Nord-Italia, og på klare dager ser vi langt inn i Sveits. Vi er ikke mer enn en kort kjøretur unna, så vi valgte oss Sveits for vår første høyfjellstur. Fordelen var åpenbar: Du kan kjøre et godt stykke oppover og så starte å gå derfra. Litt greiere hvis du har tenkt deg opp noen tusen meter.

Sånn er det sjelden på GPS'en i bilen. Dette bildet er tatt ved parkeringsplassen i Simplon.

Walliseralpene (Alpi Pennine/Alpi del Vallese) er kanskje ikke det aller mest kjente verken Sveits eller Italia har å by på når det gjelder fjellkjeder, men det var nå i alle fall nært nok til å kunne gjøres unna på en liten dagstur. Og vi dit.

For å komme dit måtte vi opp gjennom Simplonpasset. Vi kjørte til den første byen etter grensestasjonen mellom Italia og Sveits. Byen heter Simplon og er  klemt inne i passet på circa 1.500 meters høyde.

Et utrolig (på sensommeren i alle fall) frodig område, intenst grønt og «Freia»-aktig. Kyrne går løst rundt omkring, og det så ut til å bare være to ting det handlet om i byen: Overnatting (vi er ikke så sikre på at dette er en helårsgesjeft, selv om det faktisk finnes flere hotell og B&B i Simplon; vi har en mistanke om at det kan være litt tynnere med overnattingsgjester når vinterstormene drar gjennom passet…) og jordbruk (inkludert skogbruk og husdyrhold).

Når du står på 1.500 meters høyde skulle man kanskje tro at man hadde litt utsikt, om ikke annet så litt fri sikt. På Vestlandet ville du for eksempel nok ha hatt det. Og det har du jo i Simplon også. Utsikt altså. Mot fjelltopper. Høye fjelltopper. Til dels veldig høye fjelltopper (det vil si, du ser jo bare toppene på 2-3.000 meter, de skikkelig høye ligger bak der igjen).

Vi gikk ikke dit...Hvis du klikker på bildet ser du oppe i venstre hjørne hvilken høyde bildet er tatt på.

Da var det bare for oss å ta med antrekk for forskjellige forhold (værmessig kan det jo være litt anderledes noen tusen meter opp enn dypt nede i en dal) og sette i marsj.

Vi tror ikke vi overdriver når vi sier det var en relativt bratt sti oppover. Det første stykket var det vei også, men vi valgte å holde oss

på den smale sti; veien ble altfor lang for å kunne håndtere stigningen. Ikke det, det kan være hyggelig i skogen, men når skogen følger deg til nærmere 1.800-2.000 og du derfor ikke ser annet enn trær, begynner du å lengte litt etter åpne landskap. Omsider begynte skogen å glisne litt, og etter 2.000 meter mente vi at vi hadde lagt mesteparten bak oss. Det er klart, når du starter på 1.500 meter er det ikke SÅ vanskelig å komme seg til 2.000. Vi valgte derfor å forsette litt til. Til sånn circa

2.200. Men da begynte motivasjonen å dippe litt, det var fortsatt like høyt opp til toppene nå som de toppene vi sto å så på fra dalbunnen… Breithorn på rundt 3.4000 meter var liksom ikke helt tilrettelagt for en dagstur. Dessuten hadde vi ikke med bre-utstyr og klatregjeng. Så da så (ja vi vet, dårlig unnskyldning, litt forberedelser kunne lett dekket opp for det der).

Du vet du har et stykke igjen når bilen din står der nede...

Vi satte kursen nedover igjen, men valgte å følge en annen rute enn veien opp. Det skulle vise seg å være bare sånn passe lurt. Det er jo av og til sånn at når du går opp så vet du nøyaktig hvordan det er å gå ned samme vei. Kjedelig ja. Men i alle fall vet du hva du har i vente. Når vi endelig var kommet «ned» (det vil si på 1.500 meter) hadde vi enda 3 chilometri igjen før vi kom tilbake til Simplon. Ikke akkurat det du ønsker deg når du føler du har brukt det meste av energi. Med siste energipåfyll vi hadde med, godt humør på grunn av det fine været og ikke så rent lite å se på (strengt tatt bare gårder, men pytt, når du ikke har sett gårder på flere timer så aksepterer du det) gikk det likevel helt fint. Så var det bare å komme seg hjem så raskt som overhodet mulig. Å kjøre i mørket etter en solid (over)dose tynn fjelluft gir ikke akkurat sjåføren fordeler i kampen med å holde seg våken…

%d bloggere like this: